Allemannsrett = allemannsvett?

Nina Ass og Marit Vorkinn, Miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Oppland

Nina Ass og Marit Vorkinn, Miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Oppland

Regjeringen nylig fram en handlingsplan for friluftsliv, der de også varsler endringer i friluftslova. Aktsom ferdsel skal fortsatt være det bærende prinsippet i utøvelsen av friluftsliv.

Summen av aktsom ferdsel kan likevel skape utfordringer. F.eks. ser vi at for stor ferdsel skaper barrierer for villreinens trekkveier. Spørsmålet er da om det er tilstrekkelig å appellere til den enkelte fjellvandrer?

I 2016 ble villreinen satt på den globale rødlista for truede arter, som følge av en tilbakegang på om lag 40 prosent siste 25 år. Ved siden av mindre forekomster i det vestlige Russland, er Norge det eneste europeiske landet med opprinnelig, vill fjellrein. Norge har derfor et tungt internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen. Dette er bakgrunnen for at regjeringen har opprettet ti nasjonale villreinområder.

Ett av disse områdene er Rondane. Allerede ved 25-års jubileet for Rondane nasjonalpark i 1987 advarte daværende fjelloppsyn Normann Heitkøtter om at økende ferdsel var i ferd med å avskjære viktige villreintrekk. 30 år seinere kan vi konstatere at Heitkøtter hadde rett. Selv med et dobbelt vern (50 år med nasjonalpark og 20 år med regional plan) har bestanden i Rondane nord blitt delt i to. Om lag halvparten av det området som i sin tid ble vernet som landets første nasjonalpark, nettopp for å ta vare på villreinen, er gått ut av bruk. Omfattende forskning i regi av Norsk institutt for naturforskning i flere villreinområder, tyder på at økende ferdsel er den mest sannsynlige årsaken.

Nasjonal friluftslivpolitikk de siste årene og handlingsplanen for friluftsliv som regjeringen nå har lagt fram, har hatt stort fokus på å stimulere til økt bruk og åpne opp for nye ferdselsformer. I handlingsplanen understreker imidlertid regjeringen at friluftslivet ikke må forringe viktige naturverdier, og at det er viktig at friluftslivet og den økte turismen ikke går ut over villrein og andre dyr i fjellet.

Er det så mulig å bevare villreinen uten at vi forbyr all bruk og stenger reiselivsbedriftene i villreinområdene? Svaret er selvsagt ja, men det krever en erkjennelse av at villreinområdene er allerede er for fragmenterte og dermed for små til at alle kan gjøre hva de vil, hvor de vil og når de vil. Allemannsretten er bygd på tillit til brukerne, og friluftslova har et krav om at ferdsel skal skje «hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet». Vi skal ikke forsøple, vi skal ikke forstyrre fugler i hekketida, vi skal ikke fjerne sjeldne planter, osv. Å appellere til den enkelte friluftslivutøver om hensynsfull adferd gjennom informasjonstiltak, er både riktig og relevant. Men utfordringer oppstår likevel når summen av aktsom ferdsel blir for stor. Da vil det som regjeringen skriver, være nødvendig å ha sterkere reguleringer av friluftslivet i sårbare områder, slik en har internasjonalt.

Ut fra ulike nettportaler som geocaching.com og strava.com ser vi nå at det i verneområdene i Rondane både settes ut geocacher og sykles i strid med gjeldende regelverk. Stolper for stolpejakt og turposter settes også ut, dels i strid med forvaltningstiltak. Og ivrige, velmenende aktører merker stier til beste for friluftslivutøverne i området, uten å søke verken grunneiere eller vernemyndighetene. I Rondane brukes det nå store offentlige beløp for å flytte DNT-hytta Gråhøgdbu og stinettet lenger fram i fjellet. Effekten av dette blir imidlertid langt på vei nullet ut dersom det settes ut stolper for stolpejakt både ved dagens hytte og lengre inn i fjellet, slik det ble gjort sommeren 2017.

Utstyrsutvikling fører også til at friluftslivutøverne får økt rekkevidde. Både terrengsykling og kiting gir gode friluftslivopplevelser og sunn mosjon. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at økt rekkevidde kan gi forstyrrelser i områder lenger inn i villreinfjellet.

Organiseringen av friluftslivet har alltid vært varierende, men forvaltningen har fram til nå hatt noen større aktører å samhandle med, som DNT og NJFF. Men en ser nå en økende individualisering av friluftslivbruken, mer framvekst av nettsteder der innholdet legges inn av enkeltbrukere. F.eks. utplasseres og bekjentgjøres geocacher av utøvere som opererer enkeltvis. Også formidling av ruter for terrengsykling og fotturer skjer på samme måte. Det er i ferd med å vokse fram en flora av brukerdrevne nettsteder som vil gjøre forvaltningen av friluftslivet mye mer utfordrende framover.

Økende interesse for friluftsliv og helse, økende interesse for å bruke fjellområdene, endring i friluftslivaktiviteter og økende internasjonal turisme stiller oss overfor stadig større utfordringer i villreinområdene. Regjeringen varsler i handlingsplanen for friluftsliv at en revisjon av friluftsloven er under vurdering. Utgangspunktet for loven fra 1957 var å regulere forholdet mellom grunneier og friluftslivutøverne. Ved endring av loven må det vurderes om også forvaltningsaspektet bør sterkere inn. Det bør ses på mulighetene for bedre muligheter for å regulere ferdselen, der det er behov for det av hensyn til sårbare naturverdier.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hva innebærer flere eldre for kommunene?

av Erlend T. Aasheim, fylkeslege  og Helene Dypdal, seniorrådgiver,  Fylkesmannen i Oppland

av Erlend T. Aasheim, fylkeslege
og Helene Dypdal, seniorrådgiver,
Fylkesmannen i Oppland

Antallet eldre i Norge øker kraftig. I dag er 12 prosent av innbyggerne i Norge over 70 år. I 2060 vil 20 prosent være det. Det utfordrer velferdsstaten og omsorgstjenestene og betyr at kommunene må finne nye måter å jobbe på.

Oppland ligger foran resten av landet i utviklingen. Her i fylket er andelen innbyggere over 70 år allerede oppe i 14 prosent.

Bruk av tjenester som hjemmesykepleie og hjemmehjelp øker med alderen. I alderen 80–89 år er det mer enn 50 prosent som mottar slike tjenester, i aldersgruppen 90 år og eldre over 90 prosent.

I framtida vil mange eldre klare seg selv lengre. Teknologiske hjelpemidler blir mer avanserte og enklere å bruke. Vi bor mer sentralt, og boliger kan tilrettelegges bedre. Samtidig viser forskning at behovet for helse- og omsorgstjenester ikke blir mindre selv om vi blir eldre. Med et lengre liv har vi flere friske leveår, men også flere år med sykdom. Selv med god forebygging, tilrettelegging og teknologiske hjelpemidler, vil mange eldre trenge hjelp i hverdagen.

Helsedirektoratet antar at små kommuner vil møte andre utfordringer enn de store. Det ventes at flyttingen fra små kommuner vil øke, og det er de unge som flytter. De eldre blir boende. Små kommuner kan dermed komme i en situasjon der andelen eldre øker, samtidig som det blir mer krevende å rekruttere arbeidskraft.

Kommunene har fått flere oppgaver som spesialisthelsetjenesten tidligere utførte. Det er samtidig blitt vanligere at de som bruker helse- og omsorgstjenester bor hjemme, selv med et mer sammensatt og komplekst sykdomsbilde. Helsetjenester i hjemmet er aktuelt også for dem som er yngre enn 67 år – og flere i denne aldersgruppen mottar tjenester nå enn før. Kapasiteten og kompetansen i kommunene må derfor styrkes på flere områder.

Et godt samarbeid mellom hjemmebaserte tjenester og fastlegen er viktig for at brukerne skal føle seg trygge. For å finne gode ordninger som kan styrke dette samarbeidet, er flere kommuner nå med i et prøveprosjekt i regi av Helsedirektoratet. Forhåpentligvis vil dette gi lærdom som kan styrke kvaliteten i tjenestene og bidra til at pasienten får et helhetlig tilbud.

Primærhelsemeldingen sier at måten vi leverer omsorgstjenester på i dag, ikke nødvendigvis blir morgendagens praksis. Vi må ha kunnskap om hva som er effektiv behandling, forebygging, behandling, rehabilitering – slik at kommunene kan planlegge, dimensjonere, evaluere og korrigere tjenestene på en god måte. Forskning og utvikling i den kommunale helse- og omsorgssektoren blir enda viktigere framover. Det er via disse tjenestene og arbeid på tvers av sektorer for å fremme og beskytte helse, at vi må løse mange av utfordringene.

Forebyggende arbeid, frivillighet, dagaktivitetstilbud, tilpassede boliger, ny teknologi og tilrettelegging som gir aldersvennlige samfunn, er viktige grep for å hjelpe eldre personer til å leve verdige og selvstendige liv. Mange kommuner i Oppland har nå gode dagaktivitetstilbud. Samtidig kan kommunene bli enda flinkere til å ta i bruk velferdsteknologi, som for eksempel lokaliseringsteknologi til personer med demens i en tidlig fase av sykdommen og digitalt tilsyn, både innen hjemmebasert og institusjonsbasert omsorg.

Fornyelse av de kommunale tjenestene vil være viktig for å gi et helsetilbud av god kvalitet. Fylkesmannen vil være en aktiv pådriver og medspiller i dette arbeidet, blant annet ved tildeling av tilskuddsmidler. Vår innsats skal rettes mot de kommunene med de største utfordringene. Eldre og andre skal ha et godt og likeverdig omsorgstilbud – uavhengig av hvor de bor.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Når barn misbruker barn

Av fylkeslege Erlend Aasheim og seniorrådgiver Guri Rudi, Fylkesmannen i Oppland

Av fylkeslege Erlend Aasheim og seniorrådgiver Guri Rudi, Fylkesmannen i Oppland

For noen år siden besøkte fylkeslegen et fengsel i England der det kun var seksualforbrytere. Mange av de innsatte sonet for overgrep mot barn og unge. Alle var – som forventet – voksne menn.

Men bildet er mer nyansert. I de siste tiår har det vokst fram en erkjennelse av at også barn og ungdom utøver problematiske eller skadelige seksuelle handlinger mot andre barn og unge. Det mest vanlige er at den utsatte er mellom 10 og 14 år, og at den som begår overgrepet er en person mellom 15 og 19 år, i 90 – 95 prosent av tilfellene en gutt.

Dette må vi tørre å snakke om for at samfunnet skal gi nok og riktig hjelp.

Det at barn og ungdom utøver skadelige seksuelle handlinger har tatt tid å erkjenne, trolig fordi fokus er satt på den som har vært utsatt for overgrep, snarere enn overgriperen. Det kan også ha vært en frykt for at den unge som har utøvd handlingen skulle bli alvorlig stigmatisert.

Det er vanskelig å fastslå det nøyaktige omfanget av barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd. Men det som er slående, er hvor mange dette temaet faktisk berører og hvor store samfunnskonsekvenser det har.

  • Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at 20 til 30 prosent av alle overgrep mot barn og unge, begås av andre barn eller unge.
  • Barn og unge utgjør en betydelig andel av de som siktes for seksuallovbrudd: I 2014 ble 142 barn mellom 5 og 14 år og 185 ungdommer på 15-17 år siktet for et seksuallovbrudd. (SSB)
  • En Kriposrapport fra 2017 viste at hver femte mindreårige som ble anmeldt i 2016, var anmeldt for seksuallovbrudd mot flere fornærmede.
  • Folkehelseinstituttet fant i en studie fra 2016 at nesten halvparten av voksne seksuelle lovbrytere begikk sitt første seksuelle overgrep i barne- eller ungdomsårene.

Mange barn og unge med problematisk og skadelig seksuell atferd har selv vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep. Noen av barna har vokst opp i familier med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og fysisk og psykisk vold. Mange av barna har sammensatte og komplekse vansker, også på andre områder, og vil trenge en form for behandling.

I tillegg til at barna selv vil ha nytte av tidlig og god hjelp – vil det ha stor samfunnsverdi hvis man kan bidra til at skadelig seksuell atferd reduseres, med færre skadelige hendelser og færre som blir utsatt for det – og dermed en mindre belastning på dem og deres pårørende.

Regjeringen har lagt fram en «Opptrappingsplan mot vold og overgrep». En av hovedutfordringene planen peker på, er manglende kompetanse om behandling av slike barn. Det finnes lite kompetanse om behandling av barn med denne atferden i det generelle behandlingstilbudet – kanskje på grunn av at det er få som henvises med denne problematikken. Det er også mangelfulle kartleggingsrutiner og få terapeuter med spesifikk kompetanse. Barn med problematisk og skadelig seksuell atferd henvises til poliklinikker i psykisk helsevern for barn og ungdom. Noen får et tilbud ved Statens barnehus, innenfor barnevernet, ved privatpraktiserende terapeuter, og i noen grad i familievernet.

Selv om det er økende bevissthet, mer forskning og mange kunnskapsoppsummeringer, er det fortsatt en jobb å gjøre for å finne hva som er den beste utredningen, og de beste tiltakene. Skal vi få maksimal effekt, trenger vi tiltak rettet mot tre målgrupper:

  1. Tiltak rettet mot alle barn: opplysningstiltak om seksuell helse, overgrep og skadelig seksuell adferd
  2. Tiltak rettet mot grupper som er spesielt utsatt, slik som ungdom med andre alvorlige atferdsproblemer, alvorlige traumer, funksjonshemming, eller alvorlige utviklingsforstyrrelser – altså mer spisset og tilpasset seksuell helseopplysning
  3. Tiltak rettet mot barn/ungdom som har utøvd skadelig seksuell adferd – dette innebærer risikovurderinger, utredning, psykologisk behandling, miljøterapi og annet arbeid sammen med familie og nettverk

For å lykkes med dette, må mange ha kunnskap om temaet. Det gjelder de ansatte i skolene, i barnehagene og i barnevernet. Det gjelder kommunehelsetjenesten og politiet, ansatte i asylmottak og andre som kommer i kontakt med unge. Skal samfunnet lykkes i å hjelpe, må vi lage kunnskapsbaserte tiltak basert på:

  1. hva forskning viser at virker
  2. de praktiske erfaringene som tjenesteytere gjør seg, og
  3. perspektivene vi kan få fra barn som utfører skadelig seksuell atferd og deres familier

Vi har fram til nå ingen felles og samordnet måte å registrere, møte og hjelpe disse barna og deres familier på. Slik vil vi ikke at det skal være. Tilbudet må være likeverdig, og tilgjengelig i hele landet og fagfolk må snakke samme språk, på tvers av sektorer.

Barn er jo ikke delt inn i fagområder eller instanser.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Opplysningsplikt til barneverntjenesten

Ingrid Svarstad Nørstebø Rådgiver, Helse- og sosialavdelingen

Ingrid Svarstad Nørstebø
Rådgiver, Helse- og sosialavdelingen

Etter at Bente Ohnstad skrev et debattinnlegg i GD 4.11.2017 om meldinger til barnevernet, har det vært flere innlegg om temaet. Fylkesmannen har behov for å nyansere debatten.

Barn avhengig av hjelp fra det offentlige

Barneverntjenesten er gitt et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å ivareta denne oppgaven, er barneverntjenesten avhengig av at andre som er bekymret for et barns omsorgs- eller livssituasjon melder fra til den kommunale barneverntjenesten.

Manglende meldinger til barneverntjenesten kan få svært alvorlig konsekvenser. Verst blir det for de barna som trenger barnevernets beskyttelse mest. Derfor svikter vi barna dersom barneverntjenesten ikke får vite om barn som lider.

Plikten til å melde fra til barnevernet går foran taushetsplikten

Alle som jobber i en offentlig instans eller tjeneste, eller organisasjoner og private som utfører arbeid eller tjenester for en offentlig instans, har en lovpålagt plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten ved alvorlig bekymring for et barns omsorgssituasjon eller atferd. Opplysningsplikten gjelder også for en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, uavhengig av om vedkommende arbeider i det offentlige eller i det private. Den gjelder blant annet helsepersonell.

Opplysningsplikten setter taushetsplikten til side, og er begrunnet i barneverntjenestens behov for å motta opplysninger. Kommunen har ansvaret for å sikre at alle ansatte har tilstrekkelig kunnskap om opplysningsplikten, og at de er trygge på praktiseringen av den. Ansatte i barnehager og skoler har daglig kontakt med barn og følger deres utvikling tett. Det er derfor særlig viktig at kommunen sikrer at disse ansatte har den nødvendige kjennskapen til opplysningsplikten til barneverntjenesten. Det samme gjelder andre kommunale tjenester som regelmessig møter barn og familier, som den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Et selvstendig og personlig ansvar

Opplysningsplikten er et selvstendig og personlig ansvar. Dette innebærer at vurderingen av om en melding skal sendes verken kan overlates til andre tjenester eller andre kollegaer. Selv om plikten til å gi opplysninger påhviler den enkelte, er ikke det til hinder for at det etableres gode rutiner for at opplysninger formidles fra en overordnet innenfor en instans. Det fratar likevel ikke den enkelte fra plikten til selv å gi opplysningene dersom den overordnede ikke gjør det.

Når har du opplysningsplikt

Du har opplysningsplikt til barneverntjenesten når du har grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlig omsorgsvansker. Kravet grunn til å tro innebærer at det må være en konkret mistanke eller bekymring. Det er med andre ord ikke snakk om at man må vite at situasjonen til barnet er alvorlig. Denne vurderingen skal overlates til barneverntjenesten å finne ut av. Hensynet bak bestemmelsene om opplysningsplikt tilsier at det skal være lav terskel før opplysningsplikten inntrer.

At det dreier seg om en plikt innebærer at den enkelte ikke selv kan velge mellom å gi opplysninger eller ikke dersom vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt. På samme måte som brudd på taushetsplikten kan medføre reaksjoner, kan også brudd på opplysningsplikten medføre reaksjoner.

Informasjon til foreldre om bekymringen

For barnets beste vil det der – det er mulig – være en fordel å få til et samarbeid med foreldrene til barnet det er bekymring for. Foreldre skal imidlertid ikke varsles om bekymringer i alle tilfeller. Dette gjelder blant annet i situasjoner der det foreligger mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep, mistanke om at barnet eller noen som står barnet nær er utsatt for vold eller overgrep eller dersom det å informere foreldrene kan sette noens liv eller helse i fare. I disse tilfellene kan informasjonen til foreldrene gjøre at barnevern eller politi ikke får gitt barnet (eller andre) tilstrekkelig beskyttelse eller at viktig bevismateriale går tapt.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Villreingnål nå igjen?

Vebjørn Knarrum, miljøverndirektør og  Marit Vorkinn, seniorrådgiver,  Fylkesmannen i Oppland

Vebjørn Knarrum, miljøverndirektør og
Marit Vorkinn, seniorrådgiver,
Fylkesmannen i Oppland

For flere hundre år siden satt selværenes tipp, tipp-….tippoldeforeldre og venta på reinen ved de 43 reinsgravene framover fra Spranget i Rondane. For 25 år siden var «Sprangjegere» fortsatt et begrep i Sel. Det var de jegerne som dro inn til Spranget og satt og venta på reinen skulle krysse elva. I dag er både reinen og jegerne borte. I stedet møtes en stadig oftere av en smekkfull parkeringsplass og «villparkering» framover langs vegen. I sommer har det vært telt opptil 159 biler framover langs vegen, utenom parkeringsplassen. Sammen med rekken av gående og syklende som skal inn til Rondvassbu eller opp på 2000-meterne, danner dette en mer effektiv «mur» mot krysninger enn det Trump kan drømme om å få til på den meksikanske grensa. Resultatet har blitt at villreinstammen i Rondane Nord er delt i to.

Men greier ikke reinen i Rondane seg bra likevel? En av de viktigste overlevelsesmekanismene hos villreinen er vandring. Vandring mellom sommer- og vinterbeiter, vandring når vinterbeiter blir nedisa, vandring opp i høgda for å unngå insekter som svelgbrems og vandring som fluktmulighet når den blir forstyrra av folk. Oppdeling av områdene minsker mulighetene for vandring, og villreinstammen blir mer sårbar for uventa hendelser. Hadde vi fått et lynnedslag i Vulufjell tilsvarende det vi hadde på Hardangervidda tidligere i år, ville det kunne utrydda delstammen i dette området. Slike lynnedslag er heldigvis sjeldne, men vi har lokale eksempler på at store flokker har blitt tatt i snøras. Sist vinter ble det meldt om nedisa reinbeiter både på Dovrefjell, i Ottadalen og i Jotunheimen. Da er det viktig at trekkmulighetene er intakte, slik at reinen kan vandre til områder der beiteforholdene er bedre.

At det fortsatt skytes bukker i Rondane på over 100 kilo er heller ikke et resultat av naturens gang, men resultatet av en ansvarlig lokal forvaltning. Når rettighetshaverne registrerer at det blir færre dyr fra ett år til et annet, reduserer de jaktkvota. De siste årene har en i alle de tre delområdene i Rondane registrert en plutselig og uventa nedgang i antall dyr. Nord for Ula ble derfor all jakt avlyst i 2013 og antall jaktkort ble nær halvert i 2012 og 2014. Med dette lyktes en i å øke bestanden igjen til ønsket nivå. I Vulufjell halverte fjellstyret antall kort fra 2015 til 2016. I Rondane sør ble antall jaktkort drastisk redusert fra ca. 1.000 i 2012-13 til ca. 250 i 2016-17. Inntektstapet for fjellstyrene i Sel og Dovre som følge av stopp i jakta nord for Ula, anslås til 7-800.000 kroner årlig. Dette er mye penger for de lokale fjellstyrene, og inntektsbortfallet bør være et tankekors for de som er opptatt av lokal forvaltning av fjellområdene.

Kan vi slå oss til ro med at det som har skjedd ved Spranget ikke vil skje i andre deler av Rondane?  De gamle fangstanleggene viser at vi allerede har spist oss godt innover det som var villreinens opprinnelige leveområder. Da Norsk institutt for naturforskning oppsummert sitt store forskningsprosjekt i Rondane 2009-2013, pekte de på flere områder som de vurderte «å være ved en terskel mht. hva de tåler av framtidig utbygging som trekkområder». Siden har bruken av Rondane bare økt.

På Grimsdalsvegen økte f.eks. antall solgte bombilletter med 34% fra 2006 til 2016.
På Rondvassbu økte antall overnattinger i sommersesongen med 32% i samme periode.
Vi har fått kiting i villreinens trekkområder over Venabygdsfjellet.
Vi har fått geocacher og stolpejakt.
Reiselivsorganisasjonen FjellNorge har oppretta et markedsføringsorgan for å trekke flere turister til fjells.
DNT promoterer sin nye langrute fra Lillehammer til Snøhetta.
Det bygges skogsbilveger.
Det merkes stier ulovlig inn i områdene.
Det søkes om preparering av skiløyper og ekstremsportarrangementer.
Og det bygges hytter.

Vi har allerede 10.000 fritidsboliger, seterhus og koier innenfor regionalplanen for Rondane som skal ivareta villreinens leveområder. I Rondane Sør ønsker Ringebu kommune nå å bygge mer enn 700 nye hytter, i tillegg til de nesten 500 tomtene som er ledige på østsida av hoveddalføret. På andre sida av fjellet har Åmot kommune om lag 350 ledige tomter, og i tillegg ønsker kommunen å godkjenne mer enn 1000 nye hytter inn mot villreinfjellet. Stor-Elvdal har akkurat starta opp med å revidere kommuneplanen. Dersom Stor-Elvdal skulle legge seg på samme nivå som sine naboer, vil dette på sikt bety mellom 3000 og 4000 nye hytter inn mot villreinområdene i sør.

Er det så mulig å bevare villreinen i Rondane uten at vi forbyr all bruk og stenger reiselivsbedriftene i området? Svaret er selvsagt ja, men det krever en erkjennelse av at Rondane er for lite til at alle kan gjøre hva de vil, hvor de vil og når de vil. Det krever at vi tør å legge størsteparten av ny hytteutbygging til områder uten villrein, at vi tør å fjerne noen stier og parkeringsplasser og at vi tør å sette begrensninger på ferdselen i noen områder i noen tidsrom, slik de har tradisjon for mange steder i utlandet. Vi mennesker har flere områder å velge mellom når vi skal på tur – det valget har ikke villreinen.

Det var lokale krefter som sto bak opprettelsen av Rondane nasjonalpark i 1962. Det var lokale krefter som bygde opp igjen villreinstammen i Rondane Sør. Skal grådyra i Rondane ha ei framtid, er det avgjørende at lokale krefter på ny slår ring om villreinen.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Hvert barn er en mulighet!

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Når barn i krig og konflikt ikke får skolegang er det ikke bare deres egen fremtid som står på spill, men også landets fremtid! Kan du tenke deg hvordan ditt liv hadde vært uten skolegang?

I Syria er 7000 skoler ødelagt, skadet eller brukt til andre formål. Halvparten av barna i Syria er på flukt fra krigens grusomheter.

I Pakistan står 60 prosent av jenter i skolealder uten skolegang.

I Mali har 600 lærere måttet flykte fra konfliktområdene i nord og 300.000 tusen barn står uten skoletilbud.

I Sør-Sudan er det kun 27 prosent av befolkningen over 15 år som kan lese.

I Colombia har en av fem ungdommer hverken jobb eller skole å gå til.

TV-aksjonen 2017 går til UNICEF, vokter av Barnekonvensjonen og verdens største hjelpeorganisasjon for barn. Sammen skal vi gi barn en mulighet for et bedre liv.

Barnekonvensjonens artikkel 28 sier at alle barn har rett til utdanning. I dag er det 24 millioner barn som ikke får skolegang på grunn av krig og konflikt.

Årets TV-aksjon skal samle inn penger for at flere barn i landene nevnt ovenfor skal få utdanning. Vi skal bygge flere skoler, rehabilitere eksisterende skoler, utdanne flere lærere, heve kvaliteten på læringsprogrammene, gi traumatiserte barn psykososial trening, bidra til en tryggere skolevei, gi enda flere barn «life skills» som gjør at de holder seg trygge i egen hverdag og gi skolene bedre sanitære forhold. «Life skills» kan i Colombia være å vite hvordan en mine ser ut. Dette for å unngå at barn plukker de opp og blir skadet eller drept.

Bli med på dugnaden!

Meld deg som bøssebærer på 02025 eller gå inn på  www.blimed.no. Næringslivet kan bidra på www.giverstafett.no .

Husk å ta ut kontanter og ta vel imot bøssebærerne søndag 22. oktober!

Fylkesmann Sigurd Tremoen er også leder av fylkesaksjonskomiteen for TV-aksjonen i Oppland.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Vi tar vår felles sikkerhet på alvor

fylkesmann Sigurd Tremoen og fylkesordfører Even Aleksander Hagen

fylkesmann Sigurd Tremoen og fylkesordfører Even Aleksander Hagen

Vi er omgitt av kriser på alle kanter. Gjennom media blir vi minnet om alt som kan gå galt. Vi må ta innover oss at vi i Oppland også kan bli utsatt for uforutsette hendelser og større katastrofer. Er vi forberedt?

Regional plan for samfunnssikkerhet og beredskap er nå sendt ut på høring. En stor del av denne planen er risiko- og sårbarhetsanalyse for Oppland, også kalt FylkesROS. Her analyseres hvilke hendelser som kan ramme i Oppland, og hvilke tiltak som kan redusere risikoen. Fylkesmannen har ledet arbeidet med utarbeidelse av planen og det er fylkestinget som skal vedta den.

Hvorfor legger vi ned mye arbeid i å lage en ny regional plan om samfunnssikkerhet og beredskap hvert fjerde år? Hovedmålet er å sørge for at samfunnet virker uansett hvilke kriser som rammer oss. Dette gjør vi ved å forebygge, og ved å være klar når noe faktisk skjer. Forebygging gjør vi for eksempel gjennom å bygge fornuftig og sikre mot flom. Det viktigste tiltaket for å være klar når noe skjer er å ha gode og øvde beredskapsplaner. Forebygging og håndtering krever gode analyser slik at vi vet hva vi skal forebygge for og hva vi skal øve på.

Trender og utfordringer

Samfunnet endrer seg stadig raskere. Det er mange utviklingstrekk som er nevnt i planen, men vi velger her å fokusere på tre overordnede trender:

Den første er at tempoet i den digitale utviklingen er raskere enn noensinne, og vi blir avhengig av digitale løsninger på stadig flere felt i samfunnet. Flere av tjenestene vi nyter godt av, både offentlige og private, er tilgjengelig kun på nett. Utviklingen skaper nye muligheter, men også nye utfordringer for samfunnssikkerheten. Vi er blitt helt avhengige av de digitale løsningene, og det finnes ingen alternativer. Dette gjør at å sikre IKT-løsninger og nett blir en prioritet innen samfunnssikkerheten.

Den andre er at klimaet endrer seg. I Norge har nedbøren økt med om lag 20 prosent de siste 100 årene, og den kraftigste økningen har funnet sted de siste 30 årene. Ekstreme værhendelser som flom, stormflo, overvann og skred har siden århundreskiftet ført til naturskade- og forsikringsutbetalinger på over 13 milliarder kroner ifølge Finans Norge. I framtida vil slike hendelser forekomme oftere. I Oppland hadde vi to store flommer i 2011 og 2013, og i årene etter dette har flere opplevd at nedbøren lokalt har blitt mer intens.

Den tredje er nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Siden Russland annekterte Krim i 2014, har forholdet til øst forverret seg. Dette har medført at totalforsvaret har fått en oppsving. Totalforsvaret ble dannet etter 2. verdenskrig. Ideen var at hele samfunnet skulle delta i forsvaret av Norge. Etter den kalde krigens slutt i 1990, har totalforsvaret vært nedprioritert. Dette endres nå.

Disse trendene danner bakgrunnsbildet for det vi står overfor. Vi må forberede oss på å møte såkalte «hybride trusler», noe som stiller store krav til felles situasjonsbilde. Hybride trusler vil si at mange uforutsette hendelser rammer mange forskjellige samfunnsområder omtrent til samme tid. Dette utfordrer hvordan vi har organisert beredskapen i Norge.

Høsten 2015 kom et så stort antall flyktninger til Norge at beredskapsapparatet måtte tas i bruk. Fortsatt er antallet flyktninger sør i Europa rekordhøyt og vi må være forberedt på at det igjen kan komme mange flyktninger.

Digitaliseringen er en utfordring også innen sikkerhetspolitikken siden dataangrep ofte kommer utenfra, og det er svært krevende å vite om det er kriminalitet eller et forsøk på å ramme Norge politisk.

Å forsvare Norge har blitt mer krevende, og krever både gode analyser og godt samarbeid mellom de som har beredskapsansvar, enten de er offentlige eller private.

Ansvar og samordning

Hvem er det som har ansvaret for at samfunnet er trygt? Det litt kjedelige svaret er at alle har ansvar. Både offentlige og halvoffentlige etater har ansvar for beredskapen innenfor sine ansvarsområder. Men også private har beredskapsansvar. Det er denne totaliteten av forberedelser som gjør at samfunnet er robust nok til å takle kriser og uønskede hendelser. Vi både ønsker og forventer at den regionale planen benyttes som et kunnskapsgrunnlag når alle andre skal lage sine analyser og planer.

En av de viktigste erfaringene som trekkes fram i 22. juli-rapporten er ressursene som ikke fant hverandre. Å sørge for at ressursene finner hverandre handler om samordning. Siden alle etater har et beredskapsansvar, må noen sørge for at ressursene brukes mest mulig effektivt. Fylkesmannen har et regionalt samordningsansvar. Det samme har kommunene på lokalt nivå. Den beste måten å få til god samordning er å gjennomføre felles øvelser. Å øve er antagelig det viktigste tiltaket for å sikre god beredskap. Derfor er det i den regionale planen foreslått flere temaer for øvelser som bør gjennomføres i planperioden.

Samfunnssikkerhet og beredskap er et spleiselag mellom stat og kommune, offentlig og privat, og mellom kompetanse og erfaring. Det er kanskje også den oppgaven i samfunnet der vi er mest avhengig av at alle bidrar, og bidrar sammen. For å få til at alle gode krefter virker sammen og drar i samme retningen, er det viktig at alle har en felles forståelse for utfordringene. Vi håper at den nye regionale planen for samfunnssikkerhet og beredskap vil bidra til dette, og vi oppfordrer alle til å engasjere seg i høringsperioden og i neste omgang ta planen i bruk.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar