Fylkesmannen i Oppland

Flyktningene er en ressurs

Reklamer

Christl Kvam, fylkesmann i Oppland

«Regninga for flyktningsituasjonen er 9,5 milliard», kunne vi høre og lese i høst. «Feil», mener jeg. Flyktninger er ikke en kostnad, men en investering og en mulighet for bærekraftig utvikling av landet vårt – og en mer rettferdig verden.

Dette blir ikke en realitet uten at alle bidrar til et vellykket integreringsarbeid.  Det vil kreve en betydelig innsats fra både vi som er så heldige å bo i dette landet og de som har lykkes å nå Norge på sin farefulle ferd.

Antall flyktninger endrer seg nærmest fra uke til uke, men det anslås at Norge kan få opptil 30.000 flyktninger i år og kanskje flere neste år. Trolig har halvparten av dem rett til opphold i Norge. UDI har bedt kommunene om å bosette 18.000 neste år.

Og la det ikke være noen tvil: Det er best for oss alle at de så fort som mulig får et sted å bo, som er permanent, i en kommune hvor livet kan normaliseres med skolegang og arbeid.

I Oppland er folketallet synkende i mange kommuner. Tilflytting pynter riktignok litt på tallene i noen kommuner, men mange småkommuner sliter med både fallende innbyggertall og en kraftig vekst i andelen eldre. Vi vet det er en svak nedgang i folketallet i fylket som helhet, mens folkeveksten i Norge er på 1,3 prosent. Skulle grisgrendte Oppland ha tilsvarende folkevekst, må vi ha en økning på om lag 2.400 mennesker i året. Akkurat nå har vi det – og mer til. Denne høsten bor det mellom 2.500 og 3.000 flyktninger ved mottak og omsorgssenter innenfor Opplands grenser.

Ettersom kommunene i Oppland ikke er alene om utfordringen med færre innbyggere og flere eldre (8 av 10 kommuner i Norge har fødselsunderskudd dvs at det fødes færre barn enn det dør mennesker) kan vi ikke basere oss på å » stjele» ungdommer fra andre kommuner. Slik sett kan flyktningene som kommer til vårt fylke være akkurat den ressursen vi trenger for å holde liv i bygdene våre – med gode skoler og gode helsetjenester for alle.

Skal dette skje må vi lykkes langt bedre i vår integrering enn det vi har gjort til nå. I dag er tallene for Oppland alt for dårlige. Kun en av fem flyktninger kommer over i arbeid etter endt opplæring i dagens introduksjonsordning. Hvis vi ikke lykkes bedre i dette arbeidet vil flyktningene bli en belastning for velferdsstaten og ikke en ressurs. Men denne påstanden er noe vi alle kan bidra til å gjøre til skamme. Det er avgjørende for alle som bor i Oppland, for Norge som nasjon og ikke minst de som har kommet hit for å få en ny start på livet, at vi lykkes!

For framtidas skyld og for utviklingen av Opplandssamfunnet må vi ta imot de som i dag blir sittende «på vent» og som har fått oppholdstillatelse. Kommunene i Oppland har vedtatt å bosette 546 i år. IMDi har bedt Opplandskommunene om å bosette 775 flyktninger neste år.

Etter min mening burde kommunene ta imot enda flere. Det er kanskje den eneste muligheten en del kommuner har for å unngå synkende elevtall, tomme boliger og mangel på arbeidskraft om 10 – 15 år. I min oppfordring om å ta i mot flere enn IMDi legger opp til legger jeg inn en forutsetning: De bosatte må ut i jobb.

Mangel på arbeidsplasser i de minste kommunene oppgis ofte som den største utfordringen i forhold til å lykkes i integreringen. Her må vi tenke nytt og annerledes rundt introduksjonsordningen. Etter min oppfatning er denne for “skolsk” og for lite arbeidsrettet.

Det er lettere å lære seg norsk ute i et arbeidsliv hvor det må snakkes norsk med kollegaer enn på et opplæringssenter, hvor man kan snakke sitt eget morsmål store deler av dagen med sine medstudenter. Mange gode erfaringer er allerede gjort på dette området rundt om i Oppland. Dette til tross for at lista over snubletråder flyktninger og kommunene møter som kan hindre dem i å komme i gang med bosetting og jobb, er lang:

Ryddejobben for å få flere av de nye innbyggerne inn i arbeidslivet må starte nå. Her må de offentlige instanser rydde i regler samtidig som arbeidsplasser må åpne dørene sine for arbeids- og språktrening .

Det er ingen tvil om at dagens situasjon med et stort antall flyktninger i mottak og med behov for bosetting gir kommunene store utfordringer, blant annet når det gjelder å klare å tilby tjenester innen helse, opplæring og husvære.

Det er likevel viktig å klare å ha to tanker i hodet samtidig – den akutte delen vil i løpet av 2016 bli supplert med den langsiktige utfordringen – en vellykket integrering og bosetting.

Hvis vi nå klarer å få til de gode møtene mellom mennesker som reduserer frykten for det ukjente vil dette lette det langsiktige arbeidet med inkludering.

De tusener som har krysset grensa vår denne høsten etter sin lange reise, er vår mulighet og vår ressurs gitt at vi investerer tid og krefter på å bli kjent med dem og slipper de inn i vårt samfunn – og gitt at de deler vår ambisjon om å delta aktivt i samfunnslivet.

Reklamer

Reklamer