Førerkort og helse i høy alder

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

Endring i helsetilstand kan føre til at eldre personer mister retten til å ha førerkort. Det er en stor oppgave å skape et samfunn hvor alle kan delta, også uten bil.

Dette er et tema som vi blir minnet om gjennom medieoppslag om konkrete hendelser med jevne mellomrom. Vi blir flere eldre i Norge, og dermed flere eldre med førerkort. I Oppland har vi en høyere andel personer over 80 år enn resten av landet, og geografiske forhold som gir førerkortet høy nytteverdi.

Et eksempel på tilstander som er hyppigere hos eldre, er kognitiv svikt og demens. I dag er det ca. 70 000 personer i Norge med demens og man antar dette vil fordobles i de neste 30-40 årene. Regjeringens Demensplan 2020 har som mål å skape et mer demensvennlig samfunn, som tar vare på og integrerer personer med demens i fellesskapet.

Ved tap av førerretten, kan det oppstå barrierer som virker i motsatt retning. Tap av frihet, isolasjon og vanskelig tilgang til nødvendige tjenester, er eksempler på det. Ringvirkninger for pårørende, venner og kjente kan også oppstå. Det er mange gode grunner til å ønske å beholde førerkortet.

Debatter om helsekrav og førerkort starter ofte med enkeltpersoner som taper førerretten. Dette har igjen bakgrunn i regelverk og veiledere på området. Disse er utviklet for at vurderinger opp mot helsekrav skal gjøres på en forutsigbar og konsistent måte. Et annet sentralt hensyn, er sikkerheten til alle i trafikken.

Tall fra Statistisk sentralbyrå og landsomfattende reisevaneundersøkelser viser at risikoen for trafikkulykker øker i høy alder. Dette gjelder spesielt fra 75 år og oppover. Den høyeste andelen av personbilførere som blir drept eller hardt skadet i trafikken per km kjørt, ses hos menn over 80 år.

Selv om vi vet dette, skulle vi likevel gjerne hatt mer presis kunnskap om sammenhengen mellom helsetilstand og risikoen for å forårsake trafikkulykker.

Mange trafikanter vil selv ha erfart førere som ikke fungerer godt i trafikken. Hos Fylkesmannen har vi noen ganger saker hvor det allerede har oppstått en ulykke som skyldes helserelatert årsak. Noen ulykker kunne trolig vært unngått, hadde førerretten vært tapt tidligere.

De ulykkene som forebygges via arbeidet med helsekrav og førerkort, får man aldri vite om. Men hvis man forebygger én trafikkulykke, så er det gode muligheter for å unngå personskade eller redde liv.

Ved mange tilstander benyttes prøver eller annen utredning i vurderingen av om pasienten er en sikker bilfører eller ikke. Ved spørsmål om kognitiv svikt eller demens benyttes flere tester; ingen av testene er perfekte alene. Myndighetene anser likevel testene som relevante nok, sett i sammenheng med en klinisk vurdering.

Målet for arbeidet med helsekrav og førerkort er at leger, Fylkesmannen og andre aktører skal konkludere riktig ut fra det regelverket vi har. Regelverket i Norge likner på det i andre land, som f.eks. Danmark og England. Men meldeplikten hos helsepersonell varierer mellom ulike land.

Fastlegens rolle er ofte primært å ivareta enkeltpasientens behov. Men fastleger har også funksjoner hvor de skal ivareta befolkningens behov. Vurderinger omkring førerkort er en slik funksjon.

Leger skal etter loven melde fra til offentlige myndigheter hvis en pasient ikke fyller helsekravet, og dette antas å ikke være kortvarig. Samtidig er det et ønske at fastlegen opprettholder et godt lege-pasient forhold. God kommunikasjon er viktig for å ivareta pasienten og begrense den følelsesmessige belastningen det kan innebære å miste førerretten. Dette er utfordrende for legen.

Men utfordringene er flere og større for den som taper førerretten. Et spørsmål er, vil tilgjengelige offentlige (og evt. private) transportmuligheter kunne dekke nåværende og framtidige behov?

Et nytt regelverk for helsekravene til førerkort trer i kraft 1. oktober. Fylkesmannen skal ha kurs for fastleger med opplæring i det nye regelverket. Ifølge Helsedirektoratet er det nye regelverket justert med ny medisinsk kunnskap om ulike tilstander og deres effekt på trafikksikkerheten. For mange helsetilstander vil prosessen bli enklere enn før, ved at man kan få helseattest hos fastlegen.

Et mål med nytt regelverk er at de nye helsekravene som må oppfylles for å få førerkort skal gi god trafikksikkerhet og lik behandling for folk i hele landet. Fylkesmannen skal gjøre sitt beste i dette arbeidet, i samarbeid med helsepersonell, politiet, Statens vegvesen og førerne selv.

Et annet, viktig tema i denne debatten er hvordan vi kan skape et samfunn der alle kan delta ut fra sine forutsetninger, med eller uten bil. Dette er en stor oppgave hvor mange aktører kan og må bidra, for at vi skal lykkes.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Medisinske feil: åpenhet gir tillit

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

God kommunikasjon med pasienten etter uønskede hendelser i helsetjenesten er viktig. Det finnes både lovverk og veiledere for å sikre denne kommunikasjonen.

I innlegget ”En prosedyre for beklagelse” (GD 27. juli, OA 2. august) tar Pasient- og brukerombudet opp temaet: hvordan skal helsetjenesten best kommunisere med pasienter når det har oppstått medisinske feil i behandlingen?

Sentralt i denne viktige debatten er lovbestemmelser som skal bidra til å styrke pasienter, brukere og pårørende sin stilling ved uønskede hendelser.

  1. januar 2014 kom nye regler om pasienters rett til informasjon ved skade eller alvorlige komplikasjoner i helsetjenesten. Reglene er nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

I disse lovene beskrives en plikt for virksomheter til å gi, og en rett for pasienter til å få informasjon hvis pasienten blir påført skade eller komplikasjoner.

Pasienten skal informeres om hendelsen og betydningene av den, men også om adgangen til å

  • søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning
  • henvende seg til Pasient- og brukerombudet
  • anmode tilsynsmyndigheten om vurdering av eventuelt lovbrudd

Hvis skaden var alvorlig eller uventet i forhold til den påregnelige risikoen, skal pasienten informeres om hvilke tiltak helse- og omsorgstjenesten vil iverksette for at lignende hendelse ikke skal skje igjen.

Ved medisinske feil er det i utgangspunktet det helsepersonellet som gir helsehjelp, som skal gi informasjon innen sitt fagområde. Der flere helsepersonell er involvert skal sykehuset utpeke en ansvarlig for å gi informasjon, slik at informasjonen blir samordnet. Sykehuset skal dessuten ha retningslinjer for å sikre at slik informasjonen gis.

Som Pasient- og brukerombudet påpeker, har det avgjørende betydning for pasienter hvordan de blir møtt i etterkant av hendelsen, og hvordan de settes i stand til å takle det som er skjedd. Dette er også helt avgjørende for tilliten til tjenestene.

Åpenhet skaper tillit. Et eksempel på det er erfaringene gynekolog Stian Westad ved Lillehammer sykehus gjorde, da han fortalte om en medisinsk feil som fikk et fatalt utfall. Westad fikk mye skryt for sin åpenhet, som også førte til mye læring i tjenesten. I tilsynsmessig forstand gjorde Westad simpelthen sin plikt etter loven. Men det at Westads historie fikk mye oppmerksomhet, tilsier kanskje at vi ikke er helt der loven sier vi skal være.

En slik oppfatning gjenspeiles kanskje i studier av sikkerhetsklima i sykehus. Sikkerhetsklima handler om hvor lett medarbeidere synes det er å snakke om risiko og uønskede hendelser ved sitt arbeidssted. Det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet fant at kun 56 prosent av norske sykehus rapporterte om et modent sikkerhetsklima i 2014. Sykehuset Innlandet lå på 58 prosent, men dette tallet er noe usikkert siden andelen medarbeidere som svarte på undersøkelsen var lav.

God dialog med pasienten etter en uønsket hendelse er viktig for læring i helsetjenesten. Pasienter har erfaringer fra møter med tjenestene som kan danne grunnlag for bedre faktagrunnlag, risikovurderinger og prioriteringer. Disse erfaringene kan bidra slik at tilsynet blir enda mer relevant, vesentlig og bidrar til forbedringsarbeidet i helsetjenesten. Økt brukerinvolvering er derfor et viktig satsingsområde for Statens helsetilsyn.

Helsedirektoratet har laget en veileder om pasienters, brukeres og nærmeste pårørendes rett til informasjon ved skade eller alvorlige komplikasjoner. Veilederen beskriver hva som ligger i informasjonsplikten, og gir føringer for hvordan informasjon skal gis ved skader og komplikasjoner i helsetjenesten.

Mangel på åpenhet, informasjon og annen svikt i kommunikasjon er årsak til mange klager på helsehjelp som sendes Fylkesmannen. I slike saker søker vi ofte å oppnå en lokal avklaring, ved at vi ber virksomheten eller helsepersonellet ta opp saken med pasienten for å løse den i minnelighet. Vår erfaring er at hvis dette gjennomføres på en god måte, så kan tilsynssak vanligvis unngås.

Regelverk, veiledere og rutiner for kommunikasjon etter en uønsket hendelse bør brukes aktivt. Det ivaretar pasienter og brukere, gir færre klager og best læring i helsetjenesten.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Grønt skifte – fra Paris til Oppland

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

2015 var det varmeste året som er målt noensinne. Aldri har verden sluppet ut mer klimagasser enn i fjor. Oppland har alle forutsetninger for å bli en viktig aktør i omstillingen til et lavutslippssamfunn.

Klimaavtalen som ble vedtatt i Paris før årsskiftet ble nylig underskrevet. Den er en milepæl i det internasjonale arbeidet for å redusere klimagassutslipp og dermed stabilisere temperaturen på jorda. Hele 186 land har forpliktet seg til nasjonale utslippskutt.

For å lykkes med å virkeliggjøre avtalen, må hele samfunnet bevege seg i en mer klimavennlig retning. Lykkes vi ikke, vil det ramme oss og kommende generasjoner. Innen 2100 kan temperaturen ha økt med hele fem grader i Innlandet. Det blir villere og våtere vær – og det kan bli dårlig med skiføre for våre barnebarn.

Norge vil påta seg en forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Det krever nasjonale tiltak, men vi må også bidra lokalt. Innlandet kan, hvis vi vil, bli en viktig del av klimaløsningen i Norge. Dette har Innlandsutvalget også pekt på. De rike skogressursene i Oppland kan, og bør, bli et av de viktigste råstoffene for utvikling av klimavennlige produkter i fremtiden. Det er opp til næringslivet, forskningsmiljøene, utdanningsinstitusjonene og offentlige etater i Oppland å utnytte muligheten.

Klimaarbeidet i Oppland står langt fra stille. Vi har en lang «skryteliste» over hva som allerede har skjedd:

  • Oppland er i front nasjonalt i antall kommuner som har kommet i gang med energisparekontrakter og mange kommuner har bortimot fullført utfasing av oljebasert oppvarming i egne bygg.
  • Hadelandskommunene har gått foran i samarbeid over kommunegrensene, ved opprettelse av felles klimapådriver. Dette har resultert i en rekke konkrete klimatiltak.
  • Sykkelbyene Gjøvik og Lillehammer jobber målrettet med tilrettelegging for sykkel, både sommer og vinter.
  • Det ruller nå svært mange elektriske tjenestebiler rundt om i kommunene i Oppland, noe som mange mente var utopi for bare fem år siden.

Dette er bare noen eksempler på de mange, gode tiltakene som er gjennomført de siste årene. Men selv om mange kommuner har gjort en betydelig innsats, er det en kjensgjerning at mange av de gode intensjonene og konkrete tiltakene som er blitt vedtatt i ulike energi- og klimaplaner ikke er blitt realisert. Jeg registrerer at mange kommuner vil prioritere revidering av energi- og klimaplaner i inneværende kommunestyreperiode. Dette er gledelig, og helt nødvendig.

Erkjennelsen av at mangelen på gjennomføringsevne ofte er økonomisk betinget er også en viktig årsak til at regjeringen nå lanserer en ny statlig støtteordning. Det er satt av 100 millioner kroner årlig i fem år til gjennomføring av gode klimatiltak i kommunene.  

Jeg er svært glad for den nye støtteordningen til kommunene og håper den kan være en inspirasjonskilde for til å utvikle og søke om midler til gode klimatiltak, og å gjennomføre dem! God og gjennomtenkt arealplanlegging er kommunenes viktigste redskap for å styre samfunnet i en mer klimavennlig retning. En av utfordringene er hvordan alle viktige samfunnsfunksjoner, slik som bosetting, næringsutvikling og fritidsbebyggelse, kan lokaliseres slik at transportbehovet på sikt reduseres. Dette er ikke gjort over natta!

Vi har mye å hente på å utvikle gode, klimavennlige transportmuligheter mellom kommuner og byer. Ta området Lillehammer, Gjøvik, Toten, Ringsaker, Elverum og Hamar, med svært mye næringsaktivitet, varetransport og mange arbeidsplasser. Ved å tenke på dette området mer som en «Innlandsby» kan vi både utvikle mer klimavennlige løsninger og samtidig gi Innlandet kraft til å bli en vekstmotor i nasjonal sammenheng. Dette krever samarbeid over kommune- og fylkesgrensene, og en regional plan for «Innlandsbyen» kan være oppstarten på en slik langsiktig satsning

Oppfordringen min til kommunene framover er å tenke «utenfor boksen». Hvorfor kan ikke Oppland – som landets største hyttefylke – skape verdens første klimapositive hytteby – altså en hytteby som produserer mer fornybar energi enn den forbruker? Hvilken kommune i Oppland tar utfordringen – skal den ligge i Valdres eller i Gudbrandsdalen, eller kanskje på Hadeland?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Nye kommuner uansett

(Dette innlegget sto på trykk i flere av fylkets aviser før folkeavstemmingene 22. mai)

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Vi bør ikke bestemme kommunestørrelse ut fra hvor fornøyde vi er i dag, men hva som skal til for at vi og de som kommer etter oss skal være fornøyde også i framtida.

Jordmora som følger deg opp mens du er gravid. Læreren som hjelper barnet ditt å knekke lesekoden. Fastlegen som sørger for at du får riktig medisin når du er syk. Hjelpepleieren på sykehjemmet som støtter deg ut av senga om morgenen. Alle utfører de kommunale tjenester. Kommunenes viktigste oppgave er å sørge for den velferden og den tryggheten som vi som innbyggere gjerne tar for gitt.

Vi har det bra vi som bor i Oppland. Vi trives og er godt fornøyde. Det ønsker vi opplagt å ta vare på. Samtidig har kommunene, gjennom kommunereformarbeidet, gjort en grundig jobb med å belyse dagens og framtidas utfordringer. De er mange. Sett under ett har Oppland de siste fem årene hatt den svakeste befolkningsveksten i landet. I mange kommuner går folketallet feil veg. Samtidig blir befolkningen i kommunene våre stadig eldre. I dag er Oppland, sammen med Hedmark, det fylket med den høyeste andelen eldre. I 2035 forventes det at hver femte opplending er over 70 år.

En slik utvikling vil utvilsomt bety at færre hender skal ta hånd om flere med omsorgsbehov. Det er utfordrende i seg selv, og kampen om arbeidskraften blir hard. I tillegg vil eldrebølgen føre til strammere budsjetter for kommunene fordi velferdsordningene våre i all hovedsak finansieres av den yrkesaktive delen av befolkningen. Det vil bli mindre å rutte med, samtidig som vi som innbyggere vil kreve like gode og aller helst bedre tjenester.

Vi må altså få mer velferd ut av hver krone. Det stiller krav til å tenke nytt. Vi er nødt til å løse oppgavene på en annen måte enn vi gjør i dag. Spørsmålet er om kommunene er i stand til å drive den nødvendige utviklingen på egen hånd, eller om noe av løsningen ligger i å skape nye og større kommuner.

I dag har mange av våre kommuner små og sårbare fagmiljøer på flere områder, eksempelvis innen beredskap, psykisk helse og barnevern. Det er ikke uvanlig at det vi kaller små fagmiljøer betyr én person. Kapasiteten er begrenset, det er utfordrende å finne tid til kompetanseheving, utviklingsarbeid og nyskaping, og det er utfordrende å møte behovet for spisskompetanse. Når vi vet at kommunenes ansvar øker, oppgavene som skal løses blir mer komplekse og innbyggernes krav blir sterkere, blir denne utfordringen enda tydeligere.

Vil flere flytte til Toten eller Valdres om kommunene slår seg sammen? Kanskje. Vil antall arbeidsplasser øke? Kanskje. Vil det bli enklere å hevde seg i kampen om kompetent arbeidskraft? Kanskje. En kommunesammenslåing vil ikke løse alle utfordringer alene, og en kommunes attraktivitet som arbeidsgiver og bosted avhenger av mange andre faktorer enn størrelse og innbyggertall. Det som er sikkert er at det ikke er nabokommunene som er den fremste konkurrenten om framtidige innbyggere og ansatte. Det er de folkerike områdene rundt de store byene. Det som også er sikkert er at større og sterkere fagmiljøer vil ha større handlingsrom og bedre forutsetninger for å videreutvikle tjenester til det beste for innbyggere og næringsliv.

Uansett utfall av kommunereformen vil kommunene måtte fortsette utviklingsarbeidet. For utfordringene forsvinner ikke. Alternativet til sammenslåing er ikke at alt fortsetter som før. Det må bygges nye kommuner, innenfor gamle eller nye grenser. Fylkesmannens ønske er å ruste kommunene til å ta et enda større ansvar og få enda flere oppgaver i framtida.

Før sommeren skal lokalpolitikerne i Oppland velge den kommunestrukturen de mener vil gi innbyggerne de beste tjenestene og sikre kommunene den beste utviklingen i årene som kommer. Skal de forene krefter med en eller flere nabokommuner eller skal de fortsatt stå alene? Mange av dem søker råd hos innbyggerne sine. 30. mai er det folkeavstemminger i mange kommuner i Oppland. Du som innbygger bør gå til stemmeurnene og si din mening om hvordan din kommune best møter framtidas utfordringer.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hjerkinn-verneplan i prosess

Ola Hegge, fylkesmiljøvernsjef

Ola Hegge, fylkesmiljøvernsjef
Line Andersen, seniorrådgiver

Gudbrandsdølen Dagningen har både på reportasjeplass og lederplass omtalt verneprosessen for Hjerkinn. Det setter vi som arbeider med planen for vernet pris på – men det er nødvendig å minne om noen fakta.

Det er verneverdiene i området som danner grunnlaget for et forslag om vern, men det er et poeng for Fylkesmannen å søke å ivareta næringsinteressene så langt det er mulig uten at det går ut over formålet med vernet. Derfor har vi lagt opp til en bred og involverende verneplanprosess, som vi ikke vil være ferdige med før i 2017. Det gjenstår også både møter og justeringer før verneforslagene skal sendes ut på høring høsten 2016.

Utgangspunktet vårt
I 1999 vedtok Stortinget å legge ned Hjerkinn skytefelt, tilbakeføre det til naturen og innlemme det i eksisterende verneområder. Stortinget har siden bevilget nærmere 600 millioner på det som er norgeshistoriens største naturrestaureringsprosjekt. I tråd med retningslinjer fra Storting og regjering jobber Fylkesmannen nå med innholdet i en verneplan. Det gjenstår imidlertid både møter og justeringer før verneforslagene skal sendes ut på høring høsten 2016. Deretter skal verneforslaget bearbeides videre før Fylkesmannen sender sin tilrådning til nasjonale myndigheter.

Innholdet i en plan er ikke ferdig
Stortingets intensjon i 1999 var at det tidligere skytefeltet skal kunne bli en del av omkringliggende verneområder på Dovrefjell, som sikrer et av Europas mest intakte høyfjellsøkosystemer.

Fylkesmannen lytter. Vi åpnet tidlig i prosessen for å gjennomføre full konsekvensutredning for de to viktigste næringsinteressene i området, landbruk og reiseliv. Allerede på det første referansegruppemøtet våren 2014 satte Fylkesmannen også «døra på gløtt» for å konsekvensutrede og vurdere enkelte vegstrekninger av stor betydning for brukerinteressene. Siden har Klima- og miljødepartementet bedt om at et av verneforslagene til høring skal åpne for at Vålåsjøhøvegen og vegen fram til Vesllie skal bestå, i tillegg til Snøheimvegen. For det andre alternativet må vi legge til grunn at Snøheimvegen skal tilbakeføres, fordi endelig beslutning i det spørsmålet først skal tas av Stortinget i 2017.

Konsekvensutredningene som nå er ferdige er grunnlaget for en videre dialog med brukerinteressene om hvilke tilpasninger i vernebestemmelsene det er behov for. Behovene må avveies mot hensynet til villreinen i Snøhetta og andre verneverdier. Men Fylkesmannen skal ta hensyn til brukerinteressene så langt det er mulig og utarbeide en verneplan som er i tråd med de overordna politiske målsettingene om bruk og vern.

Vi må være føre-var
Den viktigste grunnen til å verne området etter naturmangfoldloven er villreinstammen i Snøhetta, som vi har en internasjonal forpliktelse til å ta vare på
. Sammen med villreinstammene i Rondane, Knutshø og Sølnkletten utgjør villreinstammen i Snøhetta de siste restene av den mest opprinnelige ville europeiske fjellreinen. Norge er det eneste landet i Europa som har tilnærmet intakte høyfjellsøkosystemer med bestander av vill fjellrein. Dette er et stort, felles ansvar som vi må ivareta.

Hele det tidligere skytefeltet har svært viktige kvaliteter hele året for reinen. Både beiteområdene og trekkorridorene er avgjørende for det årlige trekket rundt Snøhetta. Dette trekket er av vesentlig betydning for denne villreinstammen. Villreinen i Snøhetta er svært sky, og unngår områder med mye menneskelig ferdsel. Et kjernespørsmål i verneplanarbeidet er derfor hvordan vi kan redusere eksisterende hindringer for reinen og unngå at det dannes nye. Det handler ikke om å forby all ferdsel, men det handler om å styre den i tid og rom for å unngå de største konfliktene. Dersom vi ikke tar tilstrekkelig hensyn til villreinen, kan vi risikere at det skjer det samme med villreinen i Snøhetta som nå skjer med villreinen i Rondane, der trekkveger ser ut til å gå ut av bruk.

Vi håper at vi framover kan finne fram til gode løsninger som både ivaretar hensynet til villreinen, beitenæring og lokale turistbedrifter.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

«…der ligger Lillehammer lys og vennlig som en dag…»

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

(Denne kronikken ble skrevet på anmodning av Gudbrandsdølen Dagningen.)

«Hver dag på ny – går vidt dens ry – som er perlen av en by.» heter det i Lillehammervisa fra 1925. Byen er stadig «en perle» med muligheter for utvikling som andre byer mangler; ei levende gågate med et flott kulturmiljø der Mesnaelva renner gjennom sentrum, levende handel, gode tjenestetilbud, rikt kulturliv, lett tilgjengelige turområder og et godt utbygd kollektivtilbud. Nå er det opp til god og langsiktig planlegging å sørge for at byens kvaliteter tas vare på og forsterkes.

Regjeringen er opptatt av at byene bør styrke sentrum gjennom kompakt byutvikling for å bli mer bærekraftige og attraktive. Planleggingen skal tilrettelegge for verdiskaping og næringsutvikling og fremme helse, miljø og livskvalitet. Å utarbeide overordnede planer er altså samfunnsutvikling, ikke bare en teknisk øvelse for å lage en arealplan. Planen er virkemiddelet for å få til ønsket samfunns- og byutvikling.

Men selv om mye nå handler om sentrumsutvikling, skal vi ikke glemme at Lillehammer også har et omland og er del av Innlandet. Også en Innlandsby med effektive transportmuligheter mellom sentraene rundt Mjøsa krever sterke bysentrum. En kompakt og attraktiv by er et konkurransefortrinn også i denne forbindelsen.

Mer folk og mindre biler i sentrum
Gatene i sentrum favoriserer i dag bilen på bekostning av myke trafikanter og kollektivtrafikk. I den videre utviklingen av Lillehammer bør det satses på en utvikling der gang-, sykkel- og kollektivtransport kan ta den forventede økningen i transportveksten. Dette må i noen områder trolig skje på bekostning av bilframkommelighet og parkeringsmuligheter i sentrum.

En kompakt byutvikling som tar vare på urbane kvaliteter, fotgjengere og syklister, vassdrags- og grøntområder, møte- og lekeplasser bidrar til reduserte klimagassutslipp, bedret folkehelse og sikring av viktige natur- og landbruksarealer. Bedre utnytting av allerede utbygde områder og fortetting er viktige virkemidler for å få til en slik utvikling. Det innebærer blant annet å bruke bygninger, parkeringsplasser og andre arealer i sentrumskjernen på nye måter.

Lillehammer har mange små og store byrom og grøntområder som er viktige for byen. Det er viktig at slike rom identifiseres og videreutvikles til det beste for Lillehammer by. For eksempel kan nevnes Søndre park, Skysstasjonen med Stortorget og Kunstmuseet – og Terrassen med Mesnaelva som i dag har gode kvaliteter, men som kommunen må jobbe videre med og ta vare på når en mer kompakt by med kvalitet skal bygges.

I Lillehammer bør i all hovedsak bolig- og arbeidsplassvekst i kommunen skje i tilknytning til sentrum. Det bør derfor fastsettes en klar tettstedsavgrensning. Kommunens egne analyser viser at det er tilstrekkelige arealer i tilknytning til sentrum for å dekke kommunens utbyggingsbehov.

Bo og handle sentralt
Boliger i byen er en grunnleggende faktor for å bygge opp handel i sentrum. Det er en kvalitet å kunne bo i sentrum og det gir innbyggerne tilgang og nærhet til viktige funksjoner. Det må legges til rette for ulike boformer som passer til alle livsfaser. Boligutredningen fra 2015 viser at nybygging av boliger i det vesentlige bør være leiligheter. Den demografiske utviklingen tilsier at det i de kommende årene bør være et ekstra fokus på å bygge boliger tilrettelagt for eldre i sentrum.

Handel spiller en avgjørende rolle for et levende sentrum. En rekke utredninger viser at større varehandeletableringer utenfor sentrum er med på å legge sentrum dødt. Det er svært viktig at kommunen ikke undergraver sentrum ved å tillate etableringer av konkurrerende varehandel utenfor sentrum. Lillehammer må heller satse på å videreutvikle kvalitetene i sentrum.

For å støtte opp om sentrum er det også viktig å legge en større del av arbeidsplassene nært sentrum med gangavstand til kollektivknutepunkt.

Styr mot målet – involver mange i planene
Byutvikling innebærer å legge planer. Kommunen er planmyndighet og skal legge føringer for hvordan byen skal bygges ut. Kommuner som lykkes med å utvikle attraktive og levende byer og tettsteder kjennetegnes ved å være aktive samfunnsutviklere, har et helhetlig og langsiktig grep på arbeidet, og spiller på lag med innbyggere og lokalt næringsliv. For å få dette til må målene for sentrumsutviklingen være forankret i hele kommuneorganisasjonen, både politisk og administrativt. Klare overordnede føringer for byutviklingen bidrar til at detaljplaner for avgrensede områder i sentrum kan behandles raskere og mer forutsigbart.

Det gjøres mye godt planarbeid for å utvikle Lillehammer sentrum. Lillehammer kommune, i samarbeid med Statens vegvesen og Fylkeskommunen, er i sluttfasen for planarbeidet Lillehammer 2044. Denne planen ser på langsiktige areal- og transportløsninger for Lillehammer. Arbeidet har en bred medvirkning fra ulike grupper i kommunen. Fylkeskommunen jobber med Regional plan for attraktive byer og tettsteder og kommunen har selv utarbeidet fortettingsanalyser som for eksempel planarbeidet for Byutvikling nord. Dette er etter mitt syn gode planprosesser som i stor grad følger opp viktige nasjonale føringer for byutvikling.

Å si nei til noe betyr å si ja til noe annet
Fylkesmannen registrerer at kommunen gir dispensasjoner og godkjenner reguleringsplaner som ikke alltid er i tråd med overordnede planer for sentrum. Dette er ikke nødvendigvis et problem, men dersom det over tid blir mange avvik fra overordnede mål og planer, kan dette medføre en byutvikling som ikke er ønsket. Kommunen kan ikke få både i pose og sekk. Dersom de skal oppnå målsettingen om et attraktivt og levende sentrum kan de ikke samtidig tillate etablering av mange arbeidsplasser, boliger og handel utenfor sentrum.

Flere tettsteder i Oppland står for øvrig overfor lignende problemstillinger om lokalisering av varehandel. Mange byer og tettsteder i landet har flyttet deler av sentrumsfunksjoner inn i kjøpesenter lokalisert utenfor sentrum, noe som i enkelte tilfeller har ført til «sentrumsdød».

Videre erfarer vi at utbyggere utfordrer nasjonale og lokale mål for ønsket by- og samfunnsutvikling. Kommunene bør etter min mening i slike tilfeller invitere utbyggere til å ta samfunnsansvar og vurdere løsninger som støtter opp om kommunens langsiktige byutvikling. Det vil på sikt tjene både kommunen og utbyggerne og sikre at byen fortsatt kan være en «perle av en by».

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Flyktningene er en ressurs

Christl Kvam, fylkesmann i Oppland

Christl Kvam, fylkesmann i Oppland

«Regninga for flyktningsituasjonen er 9,5 milliard», kunne vi høre og lese i høst. «Feil», mener jeg. Flyktninger er ikke en kostnad, men en investering og en mulighet for bærekraftig utvikling av landet vårt – og en mer rettferdig verden.

Dette blir ikke en realitet uten at alle bidrar til et vellykket integreringsarbeid.  Det vil kreve en betydelig innsats fra både vi som er så heldige å bo i dette landet og de som har lykkes å nå Norge på sin farefulle ferd.

Antall flyktninger endrer seg nærmest fra uke til uke, men det anslås at Norge kan få opptil 30.000 flyktninger i år og kanskje flere neste år. Trolig har halvparten av dem rett til opphold i Norge. UDI har bedt kommunene om å bosette 18.000 neste år.

Og la det ikke være noen tvil: Det er best for oss alle at de så fort som mulig får et sted å bo, som er permanent, i en kommune hvor livet kan normaliseres med skolegang og arbeid.

I Oppland er folketallet synkende i mange kommuner. Tilflytting pynter riktignok litt på tallene i noen kommuner, men mange småkommuner sliter med både fallende innbyggertall og en kraftig vekst i andelen eldre. Vi vet det er en svak nedgang i folketallet i fylket som helhet, mens folkeveksten i Norge er på 1,3 prosent. Skulle grisgrendte Oppland ha tilsvarende folkevekst, må vi ha en økning på om lag 2.400 mennesker i året. Akkurat nå har vi det – og mer til. Denne høsten bor det mellom 2.500 og 3.000 flyktninger ved mottak og omsorgssenter innenfor Opplands grenser.

Ettersom kommunene i Oppland ikke er alene om utfordringen med færre innbyggere og flere eldre (8 av 10 kommuner i Norge har fødselsunderskudd dvs at det fødes færre barn enn det dør mennesker) kan vi ikke basere oss på å » stjele» ungdommer fra andre kommuner. Slik sett kan flyktningene som kommer til vårt fylke være akkurat den ressursen vi trenger for å holde liv i bygdene våre – med gode skoler og gode helsetjenester for alle.

Skal dette skje må vi lykkes langt bedre i vår integrering enn det vi har gjort til nå. I dag er tallene for Oppland alt for dårlige. Kun en av fem flyktninger kommer over i arbeid etter endt opplæring i dagens introduksjonsordning. Hvis vi ikke lykkes bedre i dette arbeidet vil flyktningene bli en belastning for velferdsstaten og ikke en ressurs. Men denne påstanden er noe vi alle kan bidra til å gjøre til skamme. Det er avgjørende for alle som bor i Oppland, for Norge som nasjon og ikke minst de som har kommet hit for å få en ny start på livet, at vi lykkes!

For framtidas skyld og for utviklingen av Opplandssamfunnet må vi ta imot de som i dag blir sittende «på vent» og som har fått oppholdstillatelse. Kommunene i Oppland har vedtatt å bosette 546 i år. IMDi har bedt Opplandskommunene om å bosette 775 flyktninger neste år.

Etter min mening burde kommunene ta imot enda flere. Det er kanskje den eneste muligheten en del kommuner har for å unngå synkende elevtall, tomme boliger og mangel på arbeidskraft om 10 – 15 år. I min oppfordring om å ta i mot flere enn IMDi legger opp til legger jeg inn en forutsetning: De bosatte må ut i jobb.

Mangel på arbeidsplasser i de minste kommunene oppgis ofte som den største utfordringen i forhold til å lykkes i integreringen. Her må vi tenke nytt og annerledes rundt introduksjonsordningen. Etter min oppfatning er denne for “skolsk” og for lite arbeidsrettet.

Det er lettere å lære seg norsk ute i et arbeidsliv hvor det må snakkes norsk med kollegaer enn på et opplæringssenter, hvor man kan snakke sitt eget morsmål store deler av dagen med sine medstudenter. Mange gode erfaringer er allerede gjort på dette området rundt om i Oppland. Dette til tross for at lista over snubletråder flyktninger og kommunene møter som kan hindre dem i å komme i gang med bosetting og jobb, er lang:

  • Det er manglende krav til gjennomføring av norsk og samfunnskunnskap når oppholds- og arbeidstillatelse er gitt og hverdagene i mottak blir oppbevaring i stedet for å forberede fremtiden mot arbeid/utdanning.
  • Det mangler en helhetlig tilnærming til integrering fra kommuner, fylkeskommuner og regional stat for eksempel gjennom planverk og strategier.
  • Det er for dårlig utnyttelse av Husbankens virkemidler samt kommunenes muligheter til å yte startlån med mål om å eie bolig, og det er manglende system for å fange opp tilgjengelig boliger på det private markedet.
  • Manglende norskkunnskap og uskrevne regler kan skape barrierer for deltakelse i arbeidslivet. For lite målrettet og systematisk kontakt mot arbeidsgivere.
  • Praktisering av opplæringsloven kan skape utfordringer, både når det gjelder overgang mellom utdanningsnivåene og forholdet til Introduksjonsloven.
  • Avtaleverket for pedagogisk personell er en mulig barriere for å gjennomføre helårlig program og på fulltid.
  • For liten grad av individuell tilnærming ved bosetting og integrering. Manglende kartlegging av kompetanse på et tidlig tidspunkt forsinker mulighet for arbeid.
  • Regelverket innenfor arbeidsmarkedstiltakene blir i noen tilfeller en hindring for å finne/lage fleksible løsninger tilpasset den enkeltes behov og situasjon.

Ryddejobben for å få flere av de nye innbyggerne inn i arbeidslivet må starte nå. Her må de offentlige instanser rydde i regler samtidig som arbeidsplasser må åpne dørene sine for arbeids- og språktrening .

Det er ingen tvil om at dagens situasjon med et stort antall flyktninger i mottak og med behov for bosetting gir kommunene store utfordringer, blant annet når det gjelder å klare å tilby tjenester innen helse, opplæring og husvære.

Det er likevel viktig å klare å ha to tanker i hodet samtidig – den akutte delen vil i løpet av 2016 bli supplert med den langsiktige utfordringen – en vellykket integrering og bosetting.

Hvis vi nå klarer å få til de gode møtene mellom mennesker som reduserer frykten for det ukjente vil dette lette det langsiktige arbeidet med inkludering.

De tusener som har krysset grensa vår denne høsten etter sin lange reise, er vår mulighet og vår ressurs gitt at vi investerer tid og krefter på å bli kjent med dem og slipper de inn i vårt samfunn – og gitt at de deler vår ambisjon om å delta aktivt i samfunnslivet.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar