Ett Innland – én fylkesmann

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Felles fylkesmann for Hedmark og Oppland blir en realitet fra 1. januar 2019. I det ligger det noen utfordringer, men først og fremst noen unike muligheter.

Organisasjonsendringer og endringsarbeid er krevende. Det vet alle som har forsøkt det. Krevende vil det helt sikkert også bli når Fylkesmannen i Oppland og Fylkesmannen i Hedmark skal bli til ett embete. Men først og fremst gir en sammenslåing av embetene noen muligheter som vi bør gripe tak i og utnytte til det beste for innbyggerne i våre to fylker.

Både gjennom kommunereformen og i høringen om framtidig fylkesmannsstruktur har Fylkesmannen i Oppland vært tydelig på fordelene vi mener følger med større offentlige enheter. Et sammenslått fylkesmannsembete vil få sterkere og spissere fagmiljøer, som blir mindre sårbare og bredere sammensatt. Store oppgaver vil flere kunne samarbeide om, vanskeligere oppgaver vil flere kunne bidra til å løse. Eksempelvis er en av oppgavene til Fylkesmannen å kontrollere at sykehuspasienter får den behandlingen de har krav på – til rett tid. Rettslikheten mellom fylkene vil også øke.

Vi har hele tiden ment at ett embete for Innlandet vil bli en faglig god og rasjonell ny enhet, men vi har samtidig understreket viktigheten av å være tett på kommunene. Fylkesmannen i Hedmark og Oppland vil havne på nedre halvdel av skalaen blant de nye embetene målt i innbyggertall, og på øvre halvdel av skalaen målt i antall kommuner. Dagens kommunestruktur byr på noen utfordringer, men disse skal vi jobbe strategisk og systematisk for å møte på en god måte. Fylkesmannen må kjenne sine kommuner.

Vi må spille alle kommunene i hele Innlandet gode, uavhengig av struktur. Det mener jeg at vi gjør best sammen, ikke hver for oss. Utfordringene for mange av kommunene i Oppland og Hedmark er de samme, og innovasjon i og utvikling av de offentlige tjenestene er og blir en nødvendighet. Hvordan ta vare på stadig flere eldre innbyggere når kampen om arbeidskraft blir hardere og det økonomiske handlingsrommet blir redusert? Kommuner som skal «overleve» på sikt, må finne gode svar på dette spørsmålet. Støtte og veiledning fra Fylkesmannen har vært etterspurt, og vil bli det også framover.

Innlandet er en naturlig enhet av flere årsaker. Jeg har i mange sammenhenger tatt til orde for utviklingen av Innlandsbyen. Med det mener jeg å se Mjøsområdet med omland som ett bo- og arbeidsmarked, og med det bli en enda mer reell motvekt til en presset hovedstadsregion. Helhetlig tenkning i langsiktig planarbeid som omfatter hele Innlandet er etter min oppfatning vesentlig for vekst og utvikling i vår region. Med en slik utviklingsambisjon vil ett fylkesmannsembete kunne bli en slagkraftig aktør i framtida.

Innlandet forenes også av store ressurser innen bioøkonomi, attraktive naturområder og landbruk. Som pådriver for næringsutvikling på disse områdene skal Fylkesmannen bidra til at ressursene utnyttes best mulig i hele Innlandet. Allerede i dag samarbeider embetene i Oppland og Hedmark seg imellom og med begge fylkeskommuner om dette, men også her vil én fylkesmann kunne bidra på en bedre måte til å realisere store ambisjoner.

Ett embete vil dessuten stå bedre rustet til å samordne statsetatene i de to fylkene på en god måte. Eksempelvis er politiet nå organisert i Innlandet politidistrikt, med felles ledelse for Hedmark og Oppland. Politiet er en svært viktig aktør i beredskapsarbeidet, der Fylkesmannen har et stort samordningsansvar. Et endret trusselbilde gjør at politi, forsvar og samfunnet for øvrig må ha tette relasjoner.

Et samlet embete vil dessuten kunne få større gjennomslagskraft opp mot sentrale aktører i forvaltningen, og i større grad kunne håndtere nye oppgaver. Det vil også kunne bety oppgaver som i dag er plassert i ulike direktorater. Eksempelvis er det i flere sammenhenger mer enn antydet at det regionale arbeidet med integrering burde vært lagt til en institusjon som også ellers er nær kommunene – altså Fylkesmannen. Det samme gjelder verdiskaping, forvaltning og oppsyn med nasjonalparker og andre verneområder. Oppgaveoverføring av denne typen vil gi flere kompetansearbeidsplasser til vår region.

Mitt ansvarsområde er begrenset til Oppland.

En framtidsvisjon for Fylkesmannen i Hedmark og Oppland skal vi finne fram til i fellesskap. Det jeg skisserer her noen av mulighetene som et samlet embete åpner for. Det er muligheter vi ikke må la gå fra oss.

Jeg kjenner hedmarkingen som solid, kunnskapsrik og engasjert. Det er også opplendingen. Sammen skal vi bli enda mer innovative og framoverlente!

Advertisements
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hva vil vi med Innlandet?

st-shAv fylkesmann Sigurd Tremoen

Opplendinger og hedmarkinger må komme seg over på samme banehalvdel og spille offensivt mot samme mål. Det vil gjøre vinnersjansene langt større. 

Det nærmer seg innspurten på flere store, offentlige reformer. Regionreformen er en av dem. Stortinget vil ha større folkevalgte regioner, antall fylker skal halveres. Et hovedargument for å gjennomføre denne reformen er behovet for å se større områder i sammenheng, blant annet for å håndtere viktige problemstillinger knyttet til klima, samordnet areal- og transportplanlegging, omstilling i næringslivet og utvikling av kompetanse.

I hele landet forhandles det nå om mulige sammenslåinger av fylker. I Oppland og Hedmark bør vi spørre oss selv: Hvilke ambisjoner har vi for Innlandet? Hvor ligger fortrinnene som kan gi oss en sterkere posisjon nasjonalt og internasjonalt?

Norge vil i framtida få en mindre oljeavhengig økonomi. Det gir muligheter for Innlandet. Vi utfordres til å tenke nytt om vekst og utvikling. Det er nødvendig å utnytte naturens ressurser på en lønnsom og mer bærekraftig måte.

Oppland og Hedmark har betydelige skog- og landbruksarealer. Vi har allerede en rekke biobaserte næringsaktører og viktige kompetansemiljøer. Innlandet har en gyllen anledning til å fronte en videreutvikling av bioøkonomien som en viktig del av det grønne skiftet.

Nylig la regjeringen fram sin bioøkonomistrategi «Kjente ressurser, uante muligheter». Den legger vekt på samarbeid på tvers av sektorer, næringer og fagområder. BioSmia bioøkonomisenter på Hamar er allerede under etablering og har som mål at «alle regionene i Innlandet skal arbeide sammen i et kompetansefellesskap for å fremme innovasjon i bioøkonomien på regionalt og nasjonalt nivå».

Innlandet har i fjellregionen store naturområder med store kvaliteter. Etterspørselen etter fritidshus viser i hvilken grad urbane nordmenn verdsetter kvalitetene i disse områdene.

Reiselivssatsinger som FjellNorge, Nasjonalparkriket og Villmarksriket har til nå ikke utløst fjellregionens internasjonale potensiale til fulle. Og dette er et potensiale som bare vil øke i styrke fremover.  Innlandet har natur i verdensklasse – det vil bli mangelvare i framtida.

Oppland og Hedmark har flere opplagte fortrinn. Da blir spørsmålet: Hvordan kan disse utnyttes best mulig? Hva gir de beste vinnersjansene? Vil Innlandet forvalte de samlede ressursene sine bedre enn det Oppland og Hedmark gjør hver for seg?

Fordelene med å bygge mjøsbyregionene tettere sammen til én effektiv bo- og arbeidsmarkedsregion er store. En «Innlandsby» bestående av Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Brumunddal, Moelv, Raufoss og Elverum vil både kunne avlaste utbyggingspresset i Oslo-området og bli en sterk motor som kan gi vekstimpulser til hele Innlandet. En ny Innlandsby på mer enn 180.000 innbyggere vil kunne hevde seg i konkurransen om bedriftsetableringer og statlige arbeidsplasser og, ikke minst, i kampen om de kloke hodene og de varme hendene.

Jeg mener vi står ved et veiskille. Innlandet må ikke nøye seg med å bli en «soveregion» til hovedstaden. Gjennom å spille på lag kan Innlandet skaffe seg kraft nok til å ta en nasjonal posisjon i utviklingen av Norge framover.

Fylkestingene i Hedmark og Oppland skal ta stilling til sammenslåingsspørsmålet 14. desember. Uansett utfall av fylkeskommunenes vedtak vil det være nødvendig med felles strategier, satsinger og tiltak for Innlandet. For kampen står ikke først og fremst mellom Hedmark og Oppland. Konkurransen om arbeidskraft, kompetanse, etableringer og ressurser foregår på den nasjonale arenaen, og da gir det liten mening å kjempe på hver sin side av midtstreken.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hva hvis?

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Hva hvis Oppland blir rammet av krig eller en ødeleggende naturkatastrofe? Vannforsyningen blir ødelagt, strømmen er borte, sykehusene satt ut av drift og vi blir avhengige av hjelp fra bistandsorganisasjoner som Røde Kors.

Dette er i dag situasjonen for millioner av mennesker i andre deler av verden.

Også for 10 år gamle Bara’a fra Syria. Hun har nå bodd fire år i en flyktningeleir i Libanon. Hennes lyspunkt i hverdagen er skolen og fargestiftene. Hennes drøm er å reise tilbake til Syria og utdanne seg til å bli lærer eller lege. Det må bare bli fred der først, sier Bara’a.

TV-aksjonen 2016 går til Røde Kors. Din og min givervilje er grunnlaget for at de kan gi omfattende hjelp til noen av de mest sårbare i verden – sivile rammet av krig og konflikt. Gjennom TV-aksjonen skal mer enn to millioner mennesker få livsviktig hjelp.

Krig og vold skaper enorme lidelser. Mennesker blir drept, og ringvirkningene for lokalbefolkningen er katastrofale. De mangler vann, mat og medisiner, helsetilbudet svekkes, de må flykte fra hjemmene sine og har ingen jobb å gå til. Dette fører igjen til underernæring, helseproblemer, utrygghet og fattigdom.

Årets TV-aksjonsmidler går til Røde Kors sitt arbeid i ni land hvor sivilbefolkningen i mange år har lidd under krig og konflikt: Syria, Libanon, Sør Sudan, Afghanistan, Somalia, El Salvador, Guatemala og Honduras.

Pengene går også til å hjelpe flyktninger som har kommet til Norge.

Røde Kors er mange steder den eneste hjelpeorganisasjonen som slipper til med humanitær bistand, og har gjennom lokale frivillige tilgang til dem som ellers ikke får hjelp. Gjennom TV-aksjonen skal flere mennesker i krig- og konfliktområder få livsviktige medisiner, helsehjelp, rent vann og mat. Behovet er enormt, og hvert bidrag er med på å redde liv og gi fremtidshåp.

Hjelp Bara’a i dag slik at hun kan bygge landet sitt i morgen!

Bli med på dugnaden! Meld deg som bøssebærer på 02025 eller gå inn på  www.blimed.no. Næringslivet kan bidra på www.giverstafett.no. Husk å ta ut kontanter og ta vel imot bøssebærerne søndag 23. oktober!

Fylkesmann i Oppland og leder av fylkesaksjonskomiteen for TV-aksjonen

Sigurd Tremoen

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Førerkort og helse i høy alder

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

Endring i helsetilstand kan føre til at eldre personer mister retten til å ha førerkort. Det er en stor oppgave å skape et samfunn hvor alle kan delta, også uten bil.

Dette er et tema som vi blir minnet om gjennom medieoppslag om konkrete hendelser med jevne mellomrom. Vi blir flere eldre i Norge, og dermed flere eldre med førerkort. I Oppland har vi en høyere andel personer over 80 år enn resten av landet, og geografiske forhold som gir førerkortet høy nytteverdi.

Et eksempel på tilstander som er hyppigere hos eldre, er kognitiv svikt og demens. I dag er det ca. 70 000 personer i Norge med demens og man antar dette vil fordobles i de neste 30-40 årene. Regjeringens Demensplan 2020 har som mål å skape et mer demensvennlig samfunn, som tar vare på og integrerer personer med demens i fellesskapet.

Ved tap av førerretten, kan det oppstå barrierer som virker i motsatt retning. Tap av frihet, isolasjon og vanskelig tilgang til nødvendige tjenester, er eksempler på det. Ringvirkninger for pårørende, venner og kjente kan også oppstå. Det er mange gode grunner til å ønske å beholde førerkortet.

Debatter om helsekrav og førerkort starter ofte med enkeltpersoner som taper førerretten. Dette har igjen bakgrunn i regelverk og veiledere på området. Disse er utviklet for at vurderinger opp mot helsekrav skal gjøres på en forutsigbar og konsistent måte. Et annet sentralt hensyn, er sikkerheten til alle i trafikken.

Tall fra Statistisk sentralbyrå og landsomfattende reisevaneundersøkelser viser at risikoen for trafikkulykker øker i høy alder. Dette gjelder spesielt fra 75 år og oppover. Den høyeste andelen av personbilførere som blir drept eller hardt skadet i trafikken per km kjørt, ses hos menn over 80 år.

Selv om vi vet dette, skulle vi likevel gjerne hatt mer presis kunnskap om sammenhengen mellom helsetilstand og risikoen for å forårsake trafikkulykker.

Mange trafikanter vil selv ha erfart førere som ikke fungerer godt i trafikken. Hos Fylkesmannen har vi noen ganger saker hvor det allerede har oppstått en ulykke som skyldes helserelatert årsak. Noen ulykker kunne trolig vært unngått, hadde førerretten vært tapt tidligere.

De ulykkene som forebygges via arbeidet med helsekrav og førerkort, får man aldri vite om. Men hvis man forebygger én trafikkulykke, så er det gode muligheter for å unngå personskade eller redde liv.

Ved mange tilstander benyttes prøver eller annen utredning i vurderingen av om pasienten er en sikker bilfører eller ikke. Ved spørsmål om kognitiv svikt eller demens benyttes flere tester; ingen av testene er perfekte alene. Myndighetene anser likevel testene som relevante nok, sett i sammenheng med en klinisk vurdering.

Målet for arbeidet med helsekrav og førerkort er at leger, Fylkesmannen og andre aktører skal konkludere riktig ut fra det regelverket vi har. Regelverket i Norge likner på det i andre land, som f.eks. Danmark og England. Men meldeplikten hos helsepersonell varierer mellom ulike land.

Fastlegens rolle er ofte primært å ivareta enkeltpasientens behov. Men fastleger har også funksjoner hvor de skal ivareta befolkningens behov. Vurderinger omkring førerkort er en slik funksjon.

Leger skal etter loven melde fra til offentlige myndigheter hvis en pasient ikke fyller helsekravet, og dette antas å ikke være kortvarig. Samtidig er det et ønske at fastlegen opprettholder et godt lege-pasient forhold. God kommunikasjon er viktig for å ivareta pasienten og begrense den følelsesmessige belastningen det kan innebære å miste førerretten. Dette er utfordrende for legen.

Men utfordringene er flere og større for den som taper førerretten. Et spørsmål er, vil tilgjengelige offentlige (og evt. private) transportmuligheter kunne dekke nåværende og framtidige behov?

Et nytt regelverk for helsekravene til førerkort trer i kraft 1. oktober. Fylkesmannen skal ha kurs for fastleger med opplæring i det nye regelverket. Ifølge Helsedirektoratet er det nye regelverket justert med ny medisinsk kunnskap om ulike tilstander og deres effekt på trafikksikkerheten. For mange helsetilstander vil prosessen bli enklere enn før, ved at man kan få helseattest hos fastlegen.

Et mål med nytt regelverk er at de nye helsekravene som må oppfylles for å få førerkort skal gi god trafikksikkerhet og lik behandling for folk i hele landet. Fylkesmannen skal gjøre sitt beste i dette arbeidet, i samarbeid med helsepersonell, politiet, Statens vegvesen og førerne selv.

Et annet, viktig tema i denne debatten er hvordan vi kan skape et samfunn der alle kan delta ut fra sine forutsetninger, med eller uten bil. Dette er en stor oppgave hvor mange aktører kan og må bidra, for at vi skal lykkes.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Medisinske feil: åpenhet gir tillit

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

Avdelingsdirektør / fylkeslege Erlend Aasheim

God kommunikasjon med pasienten etter uønskede hendelser i helsetjenesten er viktig. Det finnes både lovverk og veiledere for å sikre denne kommunikasjonen.

I innlegget ”En prosedyre for beklagelse” (GD 27. juli, OA 2. august) tar Pasient- og brukerombudet opp temaet: hvordan skal helsetjenesten best kommunisere med pasienter når det har oppstått medisinske feil i behandlingen?

Sentralt i denne viktige debatten er lovbestemmelser som skal bidra til å styrke pasienter, brukere og pårørende sin stilling ved uønskede hendelser.

  1. januar 2014 kom nye regler om pasienters rett til informasjon ved skade eller alvorlige komplikasjoner i helsetjenesten. Reglene er nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

I disse lovene beskrives en plikt for virksomheter til å gi, og en rett for pasienter til å få informasjon hvis pasienten blir påført skade eller komplikasjoner.

Pasienten skal informeres om hendelsen og betydningene av den, men også om adgangen til å

  • søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning
  • henvende seg til Pasient- og brukerombudet
  • anmode tilsynsmyndigheten om vurdering av eventuelt lovbrudd

Hvis skaden var alvorlig eller uventet i forhold til den påregnelige risikoen, skal pasienten informeres om hvilke tiltak helse- og omsorgstjenesten vil iverksette for at lignende hendelse ikke skal skje igjen.

Ved medisinske feil er det i utgangspunktet det helsepersonellet som gir helsehjelp, som skal gi informasjon innen sitt fagområde. Der flere helsepersonell er involvert skal sykehuset utpeke en ansvarlig for å gi informasjon, slik at informasjonen blir samordnet. Sykehuset skal dessuten ha retningslinjer for å sikre at slik informasjonen gis.

Som Pasient- og brukerombudet påpeker, har det avgjørende betydning for pasienter hvordan de blir møtt i etterkant av hendelsen, og hvordan de settes i stand til å takle det som er skjedd. Dette er også helt avgjørende for tilliten til tjenestene.

Åpenhet skaper tillit. Et eksempel på det er erfaringene gynekolog Stian Westad ved Lillehammer sykehus gjorde, da han fortalte om en medisinsk feil som fikk et fatalt utfall. Westad fikk mye skryt for sin åpenhet, som også førte til mye læring i tjenesten. I tilsynsmessig forstand gjorde Westad simpelthen sin plikt etter loven. Men det at Westads historie fikk mye oppmerksomhet, tilsier kanskje at vi ikke er helt der loven sier vi skal være.

En slik oppfatning gjenspeiles kanskje i studier av sikkerhetsklima i sykehus. Sikkerhetsklima handler om hvor lett medarbeidere synes det er å snakke om risiko og uønskede hendelser ved sitt arbeidssted. Det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet fant at kun 56 prosent av norske sykehus rapporterte om et modent sikkerhetsklima i 2014. Sykehuset Innlandet lå på 58 prosent, men dette tallet er noe usikkert siden andelen medarbeidere som svarte på undersøkelsen var lav.

God dialog med pasienten etter en uønsket hendelse er viktig for læring i helsetjenesten. Pasienter har erfaringer fra møter med tjenestene som kan danne grunnlag for bedre faktagrunnlag, risikovurderinger og prioriteringer. Disse erfaringene kan bidra slik at tilsynet blir enda mer relevant, vesentlig og bidrar til forbedringsarbeidet i helsetjenesten. Økt brukerinvolvering er derfor et viktig satsingsområde for Statens helsetilsyn.

Helsedirektoratet har laget en veileder om pasienters, brukeres og nærmeste pårørendes rett til informasjon ved skade eller alvorlige komplikasjoner. Veilederen beskriver hva som ligger i informasjonsplikten, og gir føringer for hvordan informasjon skal gis ved skader og komplikasjoner i helsetjenesten.

Mangel på åpenhet, informasjon og annen svikt i kommunikasjon er årsak til mange klager på helsehjelp som sendes Fylkesmannen. I slike saker søker vi ofte å oppnå en lokal avklaring, ved at vi ber virksomheten eller helsepersonellet ta opp saken med pasienten for å løse den i minnelighet. Vår erfaring er at hvis dette gjennomføres på en god måte, så kan tilsynssak vanligvis unngås.

Regelverk, veiledere og rutiner for kommunikasjon etter en uønsket hendelse bør brukes aktivt. Det ivaretar pasienter og brukere, gir færre klager og best læring i helsetjenesten.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Grønt skifte – fra Paris til Oppland

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

2015 var det varmeste året som er målt noensinne. Aldri har verden sluppet ut mer klimagasser enn i fjor. Oppland har alle forutsetninger for å bli en viktig aktør i omstillingen til et lavutslippssamfunn.

Klimaavtalen som ble vedtatt i Paris før årsskiftet ble nylig underskrevet. Den er en milepæl i det internasjonale arbeidet for å redusere klimagassutslipp og dermed stabilisere temperaturen på jorda. Hele 186 land har forpliktet seg til nasjonale utslippskutt.

For å lykkes med å virkeliggjøre avtalen, må hele samfunnet bevege seg i en mer klimavennlig retning. Lykkes vi ikke, vil det ramme oss og kommende generasjoner. Innen 2100 kan temperaturen ha økt med hele fem grader i Innlandet. Det blir villere og våtere vær – og det kan bli dårlig med skiføre for våre barnebarn.

Norge vil påta seg en forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Det krever nasjonale tiltak, men vi må også bidra lokalt. Innlandet kan, hvis vi vil, bli en viktig del av klimaløsningen i Norge. Dette har Innlandsutvalget også pekt på. De rike skogressursene i Oppland kan, og bør, bli et av de viktigste råstoffene for utvikling av klimavennlige produkter i fremtiden. Det er opp til næringslivet, forskningsmiljøene, utdanningsinstitusjonene og offentlige etater i Oppland å utnytte muligheten.

Klimaarbeidet i Oppland står langt fra stille. Vi har en lang «skryteliste» over hva som allerede har skjedd:

  • Oppland er i front nasjonalt i antall kommuner som har kommet i gang med energisparekontrakter og mange kommuner har bortimot fullført utfasing av oljebasert oppvarming i egne bygg.
  • Hadelandskommunene har gått foran i samarbeid over kommunegrensene, ved opprettelse av felles klimapådriver. Dette har resultert i en rekke konkrete klimatiltak.
  • Sykkelbyene Gjøvik og Lillehammer jobber målrettet med tilrettelegging for sykkel, både sommer og vinter.
  • Det ruller nå svært mange elektriske tjenestebiler rundt om i kommunene i Oppland, noe som mange mente var utopi for bare fem år siden.

Dette er bare noen eksempler på de mange, gode tiltakene som er gjennomført de siste årene. Men selv om mange kommuner har gjort en betydelig innsats, er det en kjensgjerning at mange av de gode intensjonene og konkrete tiltakene som er blitt vedtatt i ulike energi- og klimaplaner ikke er blitt realisert. Jeg registrerer at mange kommuner vil prioritere revidering av energi- og klimaplaner i inneværende kommunestyreperiode. Dette er gledelig, og helt nødvendig.

Erkjennelsen av at mangelen på gjennomføringsevne ofte er økonomisk betinget er også en viktig årsak til at regjeringen nå lanserer en ny statlig støtteordning. Det er satt av 100 millioner kroner årlig i fem år til gjennomføring av gode klimatiltak i kommunene.  

Jeg er svært glad for den nye støtteordningen til kommunene og håper den kan være en inspirasjonskilde for til å utvikle og søke om midler til gode klimatiltak, og å gjennomføre dem! God og gjennomtenkt arealplanlegging er kommunenes viktigste redskap for å styre samfunnet i en mer klimavennlig retning. En av utfordringene er hvordan alle viktige samfunnsfunksjoner, slik som bosetting, næringsutvikling og fritidsbebyggelse, kan lokaliseres slik at transportbehovet på sikt reduseres. Dette er ikke gjort over natta!

Vi har mye å hente på å utvikle gode, klimavennlige transportmuligheter mellom kommuner og byer. Ta området Lillehammer, Gjøvik, Toten, Ringsaker, Elverum og Hamar, med svært mye næringsaktivitet, varetransport og mange arbeidsplasser. Ved å tenke på dette området mer som en «Innlandsby» kan vi både utvikle mer klimavennlige løsninger og samtidig gi Innlandet kraft til å bli en vekstmotor i nasjonal sammenheng. Dette krever samarbeid over kommune- og fylkesgrensene, og en regional plan for «Innlandsbyen» kan være oppstarten på en slik langsiktig satsning

Oppfordringen min til kommunene framover er å tenke «utenfor boksen». Hvorfor kan ikke Oppland – som landets største hyttefylke – skape verdens første klimapositive hytteby – altså en hytteby som produserer mer fornybar energi enn den forbruker? Hvilken kommune i Oppland tar utfordringen – skal den ligge i Valdres eller i Gudbrandsdalen, eller kanskje på Hadeland?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Nye kommuner uansett

(Dette innlegget sto på trykk i flere av fylkets aviser før folkeavstemmingene 22. mai)

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Fylkesmann Sigurd Tremoen

Vi bør ikke bestemme kommunestørrelse ut fra hvor fornøyde vi er i dag, men hva som skal til for at vi og de som kommer etter oss skal være fornøyde også i framtida.

Jordmora som følger deg opp mens du er gravid. Læreren som hjelper barnet ditt å knekke lesekoden. Fastlegen som sørger for at du får riktig medisin når du er syk. Hjelpepleieren på sykehjemmet som støtter deg ut av senga om morgenen. Alle utfører de kommunale tjenester. Kommunenes viktigste oppgave er å sørge for den velferden og den tryggheten som vi som innbyggere gjerne tar for gitt.

Vi har det bra vi som bor i Oppland. Vi trives og er godt fornøyde. Det ønsker vi opplagt å ta vare på. Samtidig har kommunene, gjennom kommunereformarbeidet, gjort en grundig jobb med å belyse dagens og framtidas utfordringer. De er mange. Sett under ett har Oppland de siste fem årene hatt den svakeste befolkningsveksten i landet. I mange kommuner går folketallet feil veg. Samtidig blir befolkningen i kommunene våre stadig eldre. I dag er Oppland, sammen med Hedmark, det fylket med den høyeste andelen eldre. I 2035 forventes det at hver femte opplending er over 70 år.

En slik utvikling vil utvilsomt bety at færre hender skal ta hånd om flere med omsorgsbehov. Det er utfordrende i seg selv, og kampen om arbeidskraften blir hard. I tillegg vil eldrebølgen føre til strammere budsjetter for kommunene fordi velferdsordningene våre i all hovedsak finansieres av den yrkesaktive delen av befolkningen. Det vil bli mindre å rutte med, samtidig som vi som innbyggere vil kreve like gode og aller helst bedre tjenester.

Vi må altså få mer velferd ut av hver krone. Det stiller krav til å tenke nytt. Vi er nødt til å løse oppgavene på en annen måte enn vi gjør i dag. Spørsmålet er om kommunene er i stand til å drive den nødvendige utviklingen på egen hånd, eller om noe av løsningen ligger i å skape nye og større kommuner.

I dag har mange av våre kommuner små og sårbare fagmiljøer på flere områder, eksempelvis innen beredskap, psykisk helse og barnevern. Det er ikke uvanlig at det vi kaller små fagmiljøer betyr én person. Kapasiteten er begrenset, det er utfordrende å finne tid til kompetanseheving, utviklingsarbeid og nyskaping, og det er utfordrende å møte behovet for spisskompetanse. Når vi vet at kommunenes ansvar øker, oppgavene som skal løses blir mer komplekse og innbyggernes krav blir sterkere, blir denne utfordringen enda tydeligere.

Vil flere flytte til Toten eller Valdres om kommunene slår seg sammen? Kanskje. Vil antall arbeidsplasser øke? Kanskje. Vil det bli enklere å hevde seg i kampen om kompetent arbeidskraft? Kanskje. En kommunesammenslåing vil ikke løse alle utfordringer alene, og en kommunes attraktivitet som arbeidsgiver og bosted avhenger av mange andre faktorer enn størrelse og innbyggertall. Det som er sikkert er at det ikke er nabokommunene som er den fremste konkurrenten om framtidige innbyggere og ansatte. Det er de folkerike områdene rundt de store byene. Det som også er sikkert er at større og sterkere fagmiljøer vil ha større handlingsrom og bedre forutsetninger for å videreutvikle tjenester til det beste for innbyggere og næringsliv.

Uansett utfall av kommunereformen vil kommunene måtte fortsette utviklingsarbeidet. For utfordringene forsvinner ikke. Alternativet til sammenslåing er ikke at alt fortsetter som før. Det må bygges nye kommuner, innenfor gamle eller nye grenser. Fylkesmannens ønske er å ruste kommunene til å ta et enda større ansvar og få enda flere oppgaver i framtida.

Før sommeren skal lokalpolitikerne i Oppland velge den kommunestrukturen de mener vil gi innbyggerne de beste tjenestene og sikre kommunene den beste utviklingen i årene som kommer. Skal de forene krefter med en eller flere nabokommuner eller skal de fortsatt stå alene? Mange av dem søker råd hos innbyggerne sine. 30. mai er det folkeavstemminger i mange kommuner i Oppland. Du som innbygger bør gå til stemmeurnene og si din mening om hvordan din kommune best møter framtidas utfordringer.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar